ordsomdanser

Jeg er trygg nå og trives i selvalgt stillhet. Den gir rom for poitivt tankespinn og poesi. Stillheten er vakker når jeg nyter stillhetens symfoni i fjellheimen eller ved et skogsvann. Men stillheten er utydelig og har flere ansikter.

Har du sendt en melding til kjæresten, når hun er på fest uten deg, og ikke fatt svar?

Har du hørt om en bilulykke på veien der du vet en av dine kjære kjører og ringt uten å få kontakt?

Har du hatt noen på sykehus og fått beskjed om at vi ringer når vi vet noe?

Har du ringt din gamle mor eller far som bor alene uten at de har tatt telefonen?

Stillheten etterpå gir rom for tolkninger og vi går inn i tankerekker som kan knekke noen og enhver. Du skal ikke tolke sa psykologen til meg. Du skal forholde deg til det som faktisk blir sagt og gjort. I disse situasjonene er tolkning uungåelig. I denne stillheten oppstår sjalusi, sinne, fortvilelse og smerte. Når svaret kommer og selv om det er langt bedre enn fryktet, så får følelsene alikevel utløp. For kjærester kan det bli krangel, og hvem har ikke fått kjeft av folk som egentlig er glad for å se oss, når de har kjent på en redsel.

I den gode stillheten oppstår indre ro og poesi. Men når jeg venter er det som om jeg går fram og tilbake på et knirkende gulv. Det blir sjeldent god poesi av sånt.

Stllheten er vakker når jeg sitter på Hardangevidda og er ett med naturen. Stillheten er øredøvende og uutholdelig for den som venter på et svar.

Har du kjent på stillheten? Hva er den gode stillhet for deg? Hva er din verste stillhet? Tør du i det hele tatt og ha det stille rundt deg?

Foto: Arve H. Tangen

Den vakre stillheten ved foten av et fjell og kanten av en elv gir rom for poesi:

Øyeblikket når stillheten eksploderer i vakringer og din flue er borte. Akkurat da finnes ingenting annet.