Om vennskap, kjrlighet, gjensidighet og balanse.

Kan vi ikke bare vre venner? Bry deg om meg og ikke bry deg med meg.

Hvorfor m du ppeke alt jeg ikke er god p? Irritere deg over mine vaner og uvaner. M du prve forandre meg for passe inn i ditt bilde?

Jeg er stort sett den jeg var da du traff meg. Du likte meg da. S du ikke hele bildet? Kom du for nr?

Ja, jeg vet at jeg har litt jobbe med. Det har du ogs. Men hvorfor kan vi ikke bare dele det som det lnner seg dele. Se etter det vakre i hverandre og ta vare p det som gjorde at vi likte hverandre i frste omgang.

Jeg vet s inderlig godt hva som ikke er s bra med meg. Jeg trenger ikke noen til ppeke det. Visst kan jeg forandre p noe, men det m vre villet av meg selv.

Dine formaninger og dine kommentarer skaper avstand. Jeg kan komme til begynne juge for deg og mistrives i ditt selskap.

Hvor lenge skal du kommentere mine feil fr du innser at det ikke blir noen forandring? Hvor mye irritasjon skal du bruke p noe som er en del av det vre meg?

Kan du ikke heller glede deg med meg nr jeg fr til ting? M du gi meg drlig samvittighet hver gang jeg skal gjre noe egoistisk og lystbetont?

Se hele meg og jeg skal se hele deg. Bestemmer vi oss for at vi fortsatt vil vre venner, ja s m vi utvide vrt indre verdilandskap, gi hverandre fred og la irritasjonen ligge. Sette hverandre fri. Da har vi tatt et valg. Vi kan drite i det irriterende og dele det vakre. Hvis ikke tror jeg vi har det best hver for oss.

Balanse og gjensidighet er det som skal prege vrt forhold. Vi er begge uperfekte, men kan vre perfekte for hverandre. Du og jeg vet alt om hverandre, men har valgt fortsatt vre sammen.

Jeg trenger ingen kjreste for ha det bra. Jeg sitter igjen med en hndfull uvurderlige gode venner. Venner som setter meg fri. Venner jeg setter fri. Vi deler det som det lnner seg dele. Vi har hverandre i sm gode porsjoner, og kan vre oss selv p godt og vondt. Uten anstrenge oss, kan vi kjenne p trygghet og kjenne at det er godt ha noen dele yeblikk med.

En kjreste? Nei, jeg er for sr. Jeg er best i sm porsjoner. Jeg vet s inderlig vel at jeg ikke er lett elske. I lengden. Og du som jeg trenger rom. Rom til puste i.

Redd for forpliktelser? At man m ta og gi i et forhold? Jeg tror man m gi. Ubetinget. Ikke ha forventninger om f. Da kan man lett bli skuffet. Hvis noen elsker deg, ja s fr du nemlig uten be om det. Og fr du fr lite, ja s kan det hende du har det best alene du ogs.

Tror jeg ikke p kjrligheten? Jo, men jeg tror p den langsomme kjrligheten. Et vennskap hvor vi sakte kler av hverandre mentalt. Plagg for plagg, helt til vi str nakne sammen. Nr vi til tross for det vi s og ikke likte underveis fremdeles nsker vre sammen. Du finner ikke kjrligheten. Den oppstr i dette samspillet. Frst da kan vi elske og vre s nr som et menneske kan vre nr et annet menneske. Da kan vi gjre hverandre gode. Bedre enn vi klarte alene.

Tr varsomt. Nrm deg sakte, Srg for gjensidighet og balanse. Frykt ikke uenighetene, s lenge hver konflikttopp bringer dere nrmere hverandre.

For hva nsker vi oss mest? Mental nrhet til et annet menneske. Ingen reise er mer spennende enn reisen i seg selv og det forske i hverandre helt til man nr den aller "innste" grind.

Der inne ligger kjrligheten. Den som tler alt.

Utopi? At svrt f kommer dit, gjr det ikke mindre sant.



 

Den lydlse samtalen.

Jeg har en bestevenn som du ikke kan se. En som alltid blir nr andre gr.

 

Aldri er du nrmere enn i min ensomhet og i min stillhet.

 

Du er den eneste som kjenner meg innenfra og ut. Du er min indre rst, mitt verdisystem, min samvittighet, min tro, min kjrlighet og mitt hp.

 

Du er min aller viktigste venn. For det meste har jeg bare deg. Det er deg jeg kan snakke med om alle de andre. Det er dine rd jeg lytter til. Din klokskap og dine ord er mine tanker. Tankene som hjelper meg fram, holder meg flytende, fr meg til fungere ogs nr det ikke bare er oss to.

 

Noen ganger har vi vrt uvenner. M det aldri skje igjen. Da kommer, angsten, depresjonen og den totale ensomheten.

 

Hvem er du egentlig? Er du en fantasi, en drm, en illusjon? Er du Gud? Er du sjelen min? Er du flelsene mine?

 

Samvittighet! vite noe sammen med noen. Det er deg jeg vet det med.

 

Nr jeg elsker deg, elsker jeg da meg selv?

 

For det meste er det bare oss to, og du er den eneste jeg er sikker p at er der nr jeg dr.

 

Kryptisk? Det burde det ikke vre. For du har ogs en slik bestevenn. En som bare er din.

 

Vi m trre. Trre dele ensomheten og stillheten, med vr indre bestevenn. Bde i sorg og i glede. For livet vrt blir akkurat slik som du og din aller beste venn bestemmer.

 

Bare sammen med denne bestevennen kan du finne balanse og harmoni. Er det dette vi mener nr vi sier: "Elsk deg selv"?

 

Jeg er i hvert fall sikker p at det er i denne balansen og harmonien at vi kan komme til bli elsket og elske andre.

 

S frykt ikke ensomheten og stillheten. Det er der du finner din trygghet, din styrke, deg selv og meningen med ditt liv.

 

Det er ogs der du finner plass til de andre.

 

 




 

 

Tyv eller engel?

Jeg lever. Veldig. Jeg reiser. Nyter yeblikk. Oppsker. Besker. Alle disse menneskene. De vakre sjelene. De som gjr det verdt leve. Vennene som kan snu uro til ro. Trer til smil.

Er jeg en tyv som tar det jeg finner og gjemmer det dypt i min sjel? Er jeg en engel som kommer med lys som enn skinner i mitt fravr?

Hvem har jeg nr jeg ikke lenger orker? Nr jeg ligger i en seng. Nr bena ikke lenger brer meg ut p nye eventyr. Hvem elsker meg gjennom alt og holder min hnd nr jeg dr?

Jeg kan ikke be noen om det. Hvor gode er menneskene nr de m gi mer enn de fr?

Jeg kan ikke tenke p det. Jeg kan ikke leve med tanke p det. Men jeg gjr det allikevel. Ikke i frykten for men egen ensomme slutt, men for leve bedre.

For det finnes mennesker der ute som er der n. Mennesker som har disket opp. Gitt av seg selv. Som det var hyggelig beske og f besk av. N tar de litt mer enn de gir og de har aldri trengt en venn mer enn n. Hvor flinke er vi da? Nr vi m gi mer enn vi fr. Nr vi vet at de ikke kan gi noe tilbake.

Nr du blir gammel og skrpelig, eller nr sykdommen rammer, hva har du da? Deg selv. Din egen tro. Har du noen som holder din skjelvende hnd?

Jeg vet ikke. Vet du? Men jeg har lrt at det jeg har gitt i livet mitt, kommer tilbake til meg selv.

Derfor vil jeg gi, uten tanke p f. Derfor vil jeg leve mitt liv uten plassere forventninger hos andre. Jeg vil investere i menneskene. Ogs de som har levd et liv og ikke har s mye mer og gi.

Nei, de serverer ikke kaffe og kake lenger. De fyrer ikke opp grillen. De gjentar seg selv og har ikke s mye si. Dagene er monotone og forutsigbare. I beste fall kan de vise deg sin takknemlighet.

Ute i solen, mter jeg meg selv. I ntid og framtid. I takknemlighet for at jeg enn kan styre mine egne dager og glede over det vakre i livet. Men ogs en visshet at om at det kanskje en gang blir min tur. Da vet jeg at det ikke var karrieren. At det ikke var tingene og pengene. Alt jeg vil ha igjen er menneskene. Et menneske som meg selv, som tar seg tid, som lytter, trster og forstr. Som viser en omsorg som kommer fra hjertet.

Jeg tenker at jeg er et forbilde. For meg selv.  ER en venn gjennom alt?  Er jeg en som er der nr noen trenger det som mest?  Hvis jeg er det, er mitt eget hp. Et hp om at det finnes et menneske som meg der ute, og som vil beske meg nr jeg trenger det som mest.

En tyv eller engel? Jeg vil vre begge deler. Gav jeg mer enn jeg tok? Det regnskapet for andre gjre. Men jeg har ogs et regnskap jeg m gjre opp selv. Jeg vil vite at jeg gjorde s godt jeg kunne. At jeg satt gode spor. Tingene vil hverken takke meg eller huske meg. Det er det bare menneskene som kan gjre.

Det er mitt ansvar leve slik at noen finner tid og lyst til holde min skjelvende hnd nr jeg trenger det som mest.  Et ansvar jeg m ta mens jeg lever og orker.

Det begynner ligne et liv dette her. Det begynner ligne en bnn. Jeg stoler ikke helt p den bnnen alene. Jeg tror jeg fr som fortjent.



 

Du velger din sti i krattet.

Nr i livet ditt var du mest lykkelig?

Bare ved stille deg selv det sprsmlet, vil du f en spennende reise tilbake i livet ditt p jakt etter gode yeblikk.

Antageligvis vil du oppdage at p det tidspunktet du hadde grunn til vre mest lykkelig, ja s hadde du ikke helt tid til kjenne etter.

Kanskje du ventet p enn mer lykke? Fortsatt drmte om at enn strre ting skulle skje? Er det slik at vi alltid tror at lykken ligger rundt neste sving?

Derfor kan det hende vi haster videre. Alltid p jakt etter noe strre, mer eller det vi tror vi ikke har. Kanskje lykka ikke er noe man finner, men noe man m skape selv?

Jeg vet ikke hva som gjr deg lykkelig, Det kan vre de sm tingene: Et uventet lite kjrtegn, en god bok, strikking, fisking eller et godt mltid med gode venner.

Men vi drmmer ofte om de store tingene: Den store lottogevinsten eller den store kjrligheten.

Jeg vil pst at jeg er lykkelig. Det ble jeg den dagen jeg s min egen rolle i mitt liv. Da jeg satte alle de andre fri, slapp tak i all bitterhet og kunne g ls p hver ny dag med et pent sinn. Starte dagen uten bagasje men med en tom kurv som jeg kunne plukke markblomster i.

Men enn viktigere: Jeg sluttet jakte. Jeg fant ut at jeg hadde nok. Jeg har alt jeg trenger og er glad for det jeg har. Jeg ser det vakre i menneskene, i naturen, i livet og i dagene som kommer og gr.

Nr du vkner i visshet om at du har alt du trenger, at du klarer deg med nok, ja da er alt du fr i lpet av en dag, bare pur lykke.

Tenk at disse julidagene sommeren 2017, er de lykkeligste i livet ditt. Da ville det vre ille om du ikke tok vare p dem og tok deg tid til kjenne etter.

Du kan sette deg ml og jobbe mot dem. Du kan kjenne p stor glede ved n dem. Men det er kanskje dumt sette seg ml som du er avhengig av skjebnen for n. Da mister du kontrollen, str i fare for bli skuffet og bli ulykkelig.

Kun du kan skape deg din egen lykke. Mte med andre kan forsterke den. Det er noe i disse kjente ordene: "Du er din egen lykkes smed". "Du finner ikke lykka. Du skaper den."

Men som i s mange sammenhenger. Ord er bare ord, helt til du fr et eierforhold til dem og de resulterer i nye mter tenke p og i aktiv handling.

Lykke er et valg: Du kan akseptere at livet ble som det ble. Vre fornyd med det du har. Innse at du har nok og g tilstedevrende og smilende ut i dagen. Da vil du vre rikere nr kvelden kommer fordi du som hadde nok, opplever at du fikk enn mer.

Eller: Du kan g ut i dagen, med en bagasje av gammel dritt p jakt ette noe utenfor deg selv. Legge hp og forventninger hos andre. Hvor lenge er du lykkelig hvis du vinner i lotto? Tre mneder kanskje? Men det du brer p inne i deg forsvinner ikke. Hper du p finne den store kjrligheten? Da skal du vite at du utstrler det du brer p inne i deg selv. Du m nok rydde litt der, fr kjrligheten finner deg.

Smil til dagen. Smil til menneskene du mter. Vr pen for alt det vakre. Du kan pynte deg, sminke deg, slanke deg, fylle deg med Botox og silikon, men ingenting gjr deg vakrere enn ditt eget smil.



 

Din sti i krattet.

Dette innlegget er ment som en gave til mine lesere.

Men gaven gjelder jo bare deg som leser, og leser p en slik mte at ordene fr gyldighet gjennom dine egne tanker og handlinger.

Ordene mine i dag m ikke oppfattes som belrende og at du tenker at jeg tror at jeg vet best. Nei, det ligger omsorg og kjrlighet bak.

Jeg mter mange mennesker og min penhet bringer meg nr dem.

Selv om jeg prater mye sjl, s hrer jeg hva som blir sagt. Mange brer p en historie, mange er bitre og mange forteller meg om alle som har vrt slemme mot dem. De synes rett og slett livet har vrt urettferdig og historiene jeg hrer kan vre svrt brutale, triste og det er ingen tvil om at de kan gi grunnlag for dype sr og smerte.

De burde som jeg skrive en bok. Ikke for andres skyld, men for sin egen. Noe av det vanskeligste jeg opplevde, mens jeg skrev, var se meg selv utenfra og inn. Innrmme at det var jeg som var hovedarkitekten i mitt liv. Erkjenne at jeg selv har valgt min sti i krattet. Den erkjennelsen er den viktigste jeg har gjort. Da plasserte jeg ansvaret for mitt liv der det hrer hjemme. Nemlig i meg selv.

Nr jeg plasserer ansvaret hos meg selv, gir det ogs handlingsfrihet. Da kan jeg sette de andre fri. Gi dem forlatelse, g videre med rak rygg og rette blikket framover. Jeg har gjort mer enn det. Jeg har planlagt et tilfeldig mte med alle jeg har vrt sint p. Gitt dem en klem og et smil og gtt friere og gladere enn noen sinne.

S er det disse vonde tingene i livet som blir pfrt oss utenifra. Det kan vre sorg, overgrep og lidelse. Ting vi ikke rr over men som skjedde oss. Skal vi la det flge oss resten av livet og bli vr identitet? Hvor mange ganger skal vi fortelle omgivelsene om det fr vi slipper taket? Folk som gjentar seg selv mange nok ganger for en lyttende venn, vil til slutt miste venner og bli ensom og enda mer bitter.

Hvis du vil bli sterk, m du lre det til vre mer alene. I mitt eget tankespinn og stillhet har jeg satt meg selv fri fra egen fortid. Det som har skjedd har skjedd og kan ikke endres. Skal vi la det st i veien for resten av det eneste livet vi har? Ja, vi m st i sorgen nr den er der, men vi m ogs lre oss leve med den. Plasr ikke ansvar og forventninger utenfor deg selv. Da setter du deg sjakk matt.

Bruk det som har hendt deg til leve bedre. Menneskene vi har mistet har gitt oss gode minner. Vr takknemlig for dem. Feilene vi har gjort, har gjort oss klokere. Det som ikke tok knekken p oss, har gjort oss sterkere. Vi har gjennom levd liv lrt oss at ingenting varer evig.

Nr vi har turt se oss selv utenfra og inn, kan vi se vr egen feilbarlighet. Da blir vi mindre dmmende og mer ydmyke. Hvis vi bryr oss om noen, ker sjansene for at vi i strre grad kan se andre mennesker innenfra og ut. Det er det vanskeligste av alt. Dette innlegget er et tappert forsk p det. Men p generelt grunnlag. Bare du kjenner din historie. Bare du kan bearbeide den, legge tingene bak deg og ta farvel med bitterheten og sette menneskene du er sint p, fri. Tilgi ubetinget. Forvent ingen unnskyldning tilbake. Da blir du bare skuffet.

Resten av ditt liv starter i dag. N kan du vre bevisst p hvordan du velger din egen sti i krattet. Du bestemmer selv hvilke mennesker du vil bruke tid p, men ikke dm dem p forhnd. Velg de som fyller deg med energi. Hvis det er noen der ute som lever, som du har mistet underveis og som du gjerne vil ha tilbake, ja s rekk ut din hnd. Vil de ikke ta den, ja s la dem fare. Da vet du at du gjorde de DU kunne.

Mlet er at du igjen skal kunne elske livet. Mte hver ny dag med blanke ark og i takknemlighet for den gaven det er. Dessuten er det aldri for sent f en ny venn eller blse liv i et gammelt vennskap.

Kjrligheten starter i deg selv og til deg selv. Drmmer du om at noen skal elske deg, m du vite at det er mye lettere bli glad i en som smiler og mter mennesker med et pent sinn. Du utstrler det du brer p inne i deg. Derfor er det der du m begynne rydde.

Nr jeg mter nye mennesker, tar det meg to minutter finne ut om dette mennesket er fylt av gammel dritt eller er klare for det vakre livet har tilby og som enn ligger foran oss.

Er du frisk. Har satt deg selv fri fra egen fortid, bor trygt, har mat p bordet og noen som er glad i deg. Ja, da har du alt.
Verden ligger for dine ftter. Livet ditt gr n. Du er perfekt akkurat slik du er skapt. Tro p det og vr deg selv og du vil f et rikt liv. Dine beste r kan enn ligge foran deg.

Som din venn, kan jeg ikke hjelpe deg med srge, men jeg kan kanskje hjelpe deg leve.



 

Bestefar.

 

Han begynte bli gammal n.

som en stein med mose p,

og en gran som har ftt skjegg

men med trygg og kraftig legg.   

 

Men noen lever her og n

og elsker en mosegrodd stein sitte p

den som lener ryggen mot en legg

og kan leke med en trrgrans skjegg.

 

Les for meg bestefar, slik bare du gjr

Syng for meg bestefar om alt som var fr

Jeg er glad i deg bestefar, du er s snill.

Da tenker den gamle; jeg er glad jeg er til.

 

Midtlivsfolket har reist s langt

p jakt etter lykka de aldri fant.

De ser p klokka og lper s fort

Alltid s mye de skulle ha gjort.

 

Den unge og gamle reiser nok lenger

For yeblikket ar alt de trenger

De sanser nok mer, mens de leker med pus

p vei over tunet til bestefars hus.

Bilderesultat for Barnebarn og bestefar hnd i hnd

Morgengry.

Det er s mange mter vkne p.

Noen er magiske hvor du vkner med den du aller helst vil vkne med p armen.

Noen morgener har srgeslr og kommer etter en svnls natt hvor du har studert taket.

...

Noen har smerte i seg og du vkner syk og uopplagt.

Noen morgener har fuglesang, du har fri og kan vkne sakte.

Mange morgener er sjlforskyldt drlige og du m betale for det du gjorde i gr.

Egentlig burde vi vre takknemlig for hver morgen vi vkner til en helt ny og ubrukt dag. En dag med muligheter. En dag hvor fantastiske ting kan skje.

Vi burde vkne med et smil. Takke hvert morgengry.

For en morgen, en morgen, vkner vi ikke.



 

God eller best.

Det er typisk norsk vre god, sa Gro. Ikke god p den mten at man er snill, empatisk og varm, Nei, god p prestasjoner. At vi fr til ting og forsker vre best.

Vi var vakre ved fdselen, men det er alltid noen som er vakrere. Kanskje ble vi gode p skolen, i idrett eller p scenen, men aldri best. De fleste av oss ndde ikke opp.

Hvis man skal bli best i noe, m man ikke bare ha et stort talent, man m ve, trene og kjempe. Dette nsket om bli best, kan bli en besettelse. Vi kan bruke et helt liv p forske bli best.

P et eller annet tidspunkt m vi bare innse at vi aldri ble eller kommer til bli best i noe som helst. Vi ble ganske middelmdig i grunnen og vi ikke bare innser det, vi begynner bli fornyd med det.

For det gikk kanskje ikke s bra med de som lyktes. De ble kanskje best i noe, men de mistet mye annet. Mange fikk livet sitt delagt i sitt overmodige forsk p bli best.

Det handler om aksept. Med den flger ogs harmoni. Vi senker skuldrene og forstr at uansett hva vi gjr og hvor godt vi gjr det, vil det alltid vre noen som er bedre. Det er en befrielse nr vi innser at hensikten med livet og lykken ikke l i re, bermmelse og rikdom. Vi har gjort oss selv sm gjennom alltid sammenligne oss med de som var bedre.

I vr bestrebelse etter bli best har vi kjent p misunnelse og avmakt. Med kt livserfaring og klokskap er ikke beundringen like stor for de som fikk til det vi ikke fikk til selv. Vi ser at det kostet. Kanskje til og mer enn det smakte. Kanskje de mtte trkke p noen underveis.

Nei, vi ble ikke noe mirakel, men vi innser kanskje at vi kan vre et mirakel for andre. Det blir ikke s viktig vre best, men mer det vre god. God p den andre mten. God som medmenneske og som venn. Vi fylles ogs med takknemlighet. Med blikket mot prestasjonen og de beste, s vi aldri de som l nede. Nr vi snur oss, ser vi alle de som sliter, de som har det vondt og som ikke en gang fikk muligheten til kjempe blant de beste. Da innser vi at vi har vrt heldige tross alt og vi trives i middelmdigheten og midt i flokken.

Vi ble en vinner den dagen vi sluttet forske bli best. Den dagen vi smiler i takknemlighet for enn en ny morgen. En ny mulighet til vre god mot seg selv og menneskene vi mter underveis. Vi behver ikke prestere noe mer. Vi kan bare vre.

Dagen da kirkeklokken ringer sine siste slag og du bres ut av livet, har du endelig blitt best. Du har blitt best p det vre deg.

Meningen med livet? Den ligger i trene og minnene hos dem som str igjen og tar farvel.

Hvis du ble best p prestasjon kan du f en evig plass i historiebkene. Hvis du ble best p vre deg selv og vre god mot dem du mtte underveis, fr du et evig liv i menneskehjertene.

Selvflgelig kan du klare begge deler, men du har bare ett liv. Jeg m nok bare innrmme at jeg var ganske selvfokusert i den tida i livet jeg forskte bli best. Jeg liker meg selv bedre nr jeg bare forsker vre god. God p den rette mten.

Ha en GOD dag og la dine gjerninger styres av hvordan du vil bli husket. Men ogs av at du er god mot deg selv og nyter sekundene i din tilmlte tid.



 

Du er bra nok! Bare gjennom det vre deg.

Man skulle tro at hvis man forholdt seg til den norske lov, de ti bud og kardemommeloven, ja s skulle man vre et brukbart menneske og p den sikre siden.

Men i dette landet er det mange uskrevne lover og tusenvis av dommere. Vi har ikke bare bunadspolitiet, nei det kryr av mennesker rundt oss som mener noe om hva vi gjr og ikke gjr.

Selvflgelig kan vi ikke levere kjpekake til foreldremtet, da viser vi for hele verden at vi ikke kan bake eller prioriterer feil. Det kan bli folkesnakk av snt. invitere folk hjem kan vre en risikosport. De fleste vil sikkert bare kose seg og vre sosiale, men noen kommer med innstillingen: "Finn fem feil", og finner bde hybelkaniner, smaklst design, feil ved maten, rot og skitne overflater p badet.

Det finnes uskrevne standarder for alt. Det stresser oss og vi fler at vi m prestere i alle sammenhenger for bli likt og akseptert.

Vi har ftt stemmer i hodet uten vre gale. Noen av dem er sterkere enn andre. Stemmer som stresser oss og som forteller oss at vi ikke er bra nok hvis vi ikke presterer p vrt ytterste.

Kanskje det er et symptom p et sykt overflodssamfunn. M vi prestere noe for bli likt? Det burde vrt bare en stemme i hodet vrt og det skulle vre vr egen. Tenkt s deilig og gi alle de andre stemmene sparken, gi mer faen, sette sine egne standarder og bare vre oss sjl.

Er dette temaet viktig? Ja, det er livsviktig!

For vi er selv en slik stemme i hodet p noen. I et parforhold er det mange som begynner unng sannheten om sm ting man har gjort for unng partnerens dmmende monolog nr man tok et glass vin eller en l med en venn p vei hjem. Slik begynner vi juge for hverandre fordi det er enklere enn fortelle sannheten.

Det er ikke godt tenke p at vre barn skal g bre p ting alene fordi at de ikke tr fortelle oss hva de sliter med. Kanskje vi har bygd en mur mellom dem og oss gjennom vr moraliserende prekener, vre krav til prestere og gjennom vise hvor skuffet vi blir nr de feiler.

Vre barn m ikke bli vre statussymboler og vi m ikke leve gjennom dem p en slik mte at de skal f til alt vi ikke fikk til selv.

Det er en stor fordel ved bli gammal: Vi kan gi mer faen. Vi er trygge nok til ikke sammenligne oss med andre. Vi kan trre skille oss ut og i strre grad st trygt bare gjennom vre det unike menneske vi er fdt som.

Til mine barn, barnebarn, familie og venner har jeg en ting si:

Jeg er glad i dere, og jeg er det uten at dere behver prestere noe som helst. Du er bra nok akkurat snn som du er. Slik du er skapt og med de feil og mangler du mtte ha.

Min dr er pen. Spesielt nr du snubler. Jeg vil ikke at du skal g bre p vonde ting alene. Du vil bli positivt overrasket over hva vi gamle tler av vonde hemmeligheter. For vi har levd et liv og vi vet hva det vil si vre et menneske.

Jeg fler snart at det bare er en ting jeg er god p. Det er nettopp det ikke f til alt. Det feile og g p trynet.

S skal jeg fortelle deg en hemmelighet: De som dmmer mest og spesielt de som ogs forhndsdmmer, er de reddeste. De har et s lite lys i seg selv at de m blse ut andres. De samler seg gjerne i klynger for peke p andres dritt. Det er en forsvarsmekanisme for ikke f fokus p seg selv og det de sliter med. Siden de ikke fr til noe selv s er det vondt akseptere at andre gjr det. De m tas.

Hvordan jeg vet? Jo, jeg har levd et liv og til tider har jeg sttt mitt i flokken og vrt med p snakke nedsettende om andre. Jeg skammer meg.



 

 

Plommen i egget.

Solen hadde lagt sin hnd over landet. I gr hadde han flt seg som en liten unge da han fant rets frste hestehov i en skrning. Det var ikke bare synet av dem som gledet. Han kjente luktene, kjente p stemningen og flelsene fra hans barndoms vr skyldte over han. N sto de i et vannglass p stuebordet i den lille leiligheten. Sjl sto han midt p gulvet med en kaffekopp i hnda og studerte dem.

Han var nydusjet og sto bare i underbuksa. Han burde kle p seg, men hadde sovet for lenge og kjente at han var veldig sulten. Derfor hadde han allerede skrudd p ovnen, og lukta av egg og bacon ga forventninger til magen om at det ble mat f. Akkurat som hestehoven ga forventninger om at et ny vr var i anmarsj.

Men idyllen skulle sl sprekker. De fleste ulykker skjer i hjemmet og ting kan forandre seg fort.

steke bacon med bar overkropp, er en risikosport. Baconfettet freste i panna og i det han skulle snu skivene, sprutet fettet i sm glovarme drper og alt for mange av dem traff han midt p brystkassa. Den umiddelbare smerten fikk han til rykke til siden. Der mtte leggen hans den nedsltte, skarpe dra til oppvaskmaskina med stor kraft. Han snublet sidelengs og havnet p magen. I fallet traff han armen p stekepanna som tok to saltoer gjennom rommet og veltet glasset med hestehov som sto p stuebordet. Et speilegg og seks baconskiver for gjennom lufta p god fart mot veggen over sofaen p den andre siden av rommet.

Sjl l han p magen p gulvet, kjente p smerten, men ogs p et sinne. Han reiste seg fort. Det ville han ikke ha gjort hvis han visste at han l under kjkkenbordet. Hodet hans traff undersiden av bordet med en voldsom kraft. Han ble sltt tilbake og ned igjen p magen. Der l han med svimerker p brystet, et bldende kutt i leggen og en stor kul i hodet. Fra siden nrmet vannet seg. Vannet som hestehovene hadde sttt i ville snart f kontakt med den nakne huden og underbuksa. Men en ulykke kommer sjelden alene og fra oven kom det glovarm kaffe fra koppen som hadde veltet da han slo hodet i bordet. N rant det over kanten av bordet og hyppige drypp traff han nederst p ryggen og i rumpesprekken.

I smerte og sinne, akte han seg bakover, reiste seg, tok tak i kaffe koppen p veien og kylte den ut verandadra som viste seg vre lukket.

N sto han igjen midt p gulvet, men s litt annerledes ut enn han bare hadde gjort minutter tidligere. Blodet rant fra leggen, kulen i hodet og svimerkene p brystet verket og underbuksa var vt foran og brun bak.

Han s p veggen og fikk akkurat med seg at de siste to baconskivene sklei ned bak sofaen. Egget hadde truffet brudebildet. Det eneste minne han hadde igjen etter at hun forsvant med en annen.

-Det var hennes feil!!!! Alt dette var hennes feil, tenkte han og kjente en slags tilfredstillelse i finne noen sette skylda p.  Eggeplomma hadde truffet han midt i ansiktet, mens hun nok en gang gikk fri.

Han fant fram hammeren, dro ut spikeren som bildet hang p og flyttet det tre centimeter til hyre. For frste gang kjente han p en slags triumf denne morgenen. Neste gang, ja hvis akkurat dette skulle skje en gang til, var det hun som ville f eggeplomma midt i trynet. 

 

Noen dager

Noen dager.

Noen dager er dra stengt.
Noen dager str dra p klem.
Noen dager mister jeg ting
Noen dager finner jeg dem igjen.
Noen dager har blomsterkrans.
Noen dager har torner.

Noen netter nynner meg i svn
Noen netter bare skriker.
Noen netter ligger jeg tett inntil meg selv.
Noen netter har naken hud.
Noen netter vil jeg ikke sove
Noen netter fr jeg ikke sove

Alle morgener roper: Kom ta meg!
Noen morgener har et forfrerisk og falskt smil
Noen morgener er ekte, gode og varme.

Jeg lar meg forfre.
Vil ikke vite.
Vil ikke se forskjell.
Jeg tar dem alle med begjr.
For den gryende dagen er alt jeg har.

Og ingen vet om det er den siste.



 

Oppvokst p Bjlsen. (Fra boka mi: I skyggen av stjernene.)



Sarpsborggata 16. 

 

Jeg vokste opp den gangen statsministeren syklet til jobben og kongen tok trikken til Kollen. Bjlsen og Sagene ligger p stkanten av Oslo og miljet er skildret godt av bde Oskar Braaten og Rudolf Nilsen, men de levde fr min tid.

Grdene p Bjlsen og Sagene var ofte falleferdige og hadde en sjel som kan minne om den du finner i diktet Nr. 13, som Rudolf Nilsen har skrevet om:

Den strste grd i gaten, men det finnes mange fler
i andre gater her i byen, hvis De bare gr og ser ?
skjnt ingen er s mrk og svart som Nr. 13 mer. 

Det finnes mange fler i andre byer her p jord,
det er milevis av gater ? der hvor fattigfolket bor ?
ja De finner Nr. 13 helst i byers st og nord.

vokse opp p Bjlsen kan godt sammenlignes med vokse opp p bygda i dag. Hver butikk hadde et navn og et ansikt, og vi kjente nesten alle som bodde i grden vr og i barndommens gate. Min onkel var skomaker borte i gata og mormor og morfar bodde i oppgangen ved siden av. Som guttunge hadde jeg alltid noen g til. Folk brydde seg bde om hverandre og med hverandre. Vi unga hadde respekt for voksne og tlte bli irettesatt av folk vi ikke engang kjente.

P Bjlsen sa vi kjrka, knea, tra, daue, foppall, oppsei og alfa og mega. Vi skjnte ikke alle fremmedorda. Jeg snakket for litt siden med en eldre Bjlsen-kar. Han kunne fortelle at det bodde to lebiske borte i gangen, og at det i etasjen under bodde to parkistanere]. Vrt sprk er ogs litt av vr identitet, og det er p mange mter synd at dialekter og sosiolekter har blitt utvannet. 

Unga var sjelden innendrs. Vi hadde ikke tv, digitale spill eller pc. Vi var bare hjemom for spise. Vi lekte gjemsel, ping pang blekkboks, hl i hatten, slball og hauk og due. Det var spesielt spennende med kyss, klapp og klem nr vi ble litt eldre.                                                                                               

Det verste vi kunne f, var innestraff. I dag kan det virke som om det er en strre straff mtte vre ute.

Jeg er dpt, konfirmert og gift i Sagene kirke, og jeg gikk ti r p Bjlsen skole fr jeg fortsatte p Foss gymnas og senere Sagene lrerskole. Alle er skoler som ligger ved Akerselva. Det er fremdeles ingen stier jeg heller gr enn den som flger elva fra Maridalsvannet til Grnland. Minnene blir ogs sterke nr jeg gr gjennom Bjlsenparken og kanskje spesielt om hsten nr kastanjenttene ligger p bakken. Som guttunge tok jeg av det grnne skallet og samlet de brune nttene i en plastpose. Vi kunne lage en hel by av dyr og mennesker nr vi stakk fyrstikker i dem. Lekene var f og vi mtte bruke kreativiteten og fantasien. Jeg tenker at vr utelek var bra. Den vekket forskeren i oss, og vi fikk god motorikk av klatre p store steiner og i trr. Vi bygde hytter i trrne og bygde flte som vi seilte med p Akerselva. Det var kanskje greit at vre foreldre ikke visste om alt vi gjorde. Vi lrte om farene p den harde mten. Vi frs. Vi ble vte og vi brakk armer og ben. Det ble mange skrubbsr og sydd mange sting p kroppen min i lpet av oppveksten.

Da som n var skolen sentral i lokalmiljet. Jeg var ikke noe skolelys, men ble lrer mot alle odds. P barneskolen fikk jeg spesialundervisning og lreren ville sende meg p spesialskole fordi jeg hadde store lese- og skrivevansker. Heldigvis hadde jeg foreldre som sto opp for meg og mente at jeg nok skulle klare meg i normalskolen. Jeg havnet p den spesialskolen allikevel, men frst noen r senere. Da fikk jeg jobb der som lrer.                                            

          For meg var nok det viktigste gymtimene og friminuttene nr vi spilte fotball og bandy. Jeg har stort sett gode skoleminner. Jeg flte meg inkludert og fikk mange venner. For andre ble skolen en vond arena, og det var nok de som ble mobbet den gangen ogs.

I bakgrden p nier`n var Stikka stadion. Johnny var stikkakastingens mester. Dette var hans hjemmebane. Jeg panta flasker. 30 re ? det var seks femringer det.  Johnny hadde sin egen stil. Venstrearmen over magen for holde jakka inntil kroppen. Ingenting mtte forstyrre kastearmen. Tommel og pekefinger holdt femringen og den skulle fly igjennom lufta og stupe med nesa ned i grusen. Den skulle helst bli liggende der den landet. Nrmest eller helst p streken vi hadde tegnet p bakken. Vi ristet alle femringene med lukkede hender og sa krone eller mynt. Jeg hpet i det lengste at det var noen igjen til meg, som var lengst unna streken og skulle riste til slutt. Jeg husker suget i magen nr jeg var blakk og bare kunne st og se p.

Underholdningen innendrs mtte vi st for selv, men lrdag ettermiddag var et stort hydepunkt. Kl. 17.00 var det tid for barnetimen p radioen, og vi fikk lrdagsgodt, mens Alf Prysen sang om en toring som vi skulle putte p sparegrisen vr. 

Jeg var en selvstendig liten guttunge. Allerede som ellevering tok jeg bussen alene til Majorstuhuset p sndagene. Derfra gikk trikken til Frognerseteren, som var utgangspunktet for en skitur ned til Ullevlseter, hvor jeg spiste matpakke og drakk buljong eller solbrtoddy. Det var bare nedoverbakke til Sognsvann og til trikken som gikk til Tsen. Jeg kan enn se for meg gutten med bl anorakk og nikkers som gikk med skia oppe p skulderen den siste kilometeren ned til Bjlsen.

Hjemme i Sarpsborggata 16 kjente jeg lukta av skinkestek nr jeg kom inn dra.  Pappa satt ved radioen og hrte p hopprenn. De fineste sndagsmiddagene ble fortrt uten et ord, for da var det radioreporter Bjrge Lillelien som sto for pratinga.

Det var ingen som kjrte oss noe sted. Ingen foreldre som sto p sidelinjen og heiet. Vi klarte oss selv. Vi kjente vrt nrmilj. Jeg var mer p Nordre sen og Voldslkka enn jeg var hjemme. Skeid og Sagene var mine klubber, og det var kun folk fra stkanten som spilte der. Vi visste hvor vi kom fra. Vi hadde vr identitet og vi visste hvor vi hrte hjemme. Folk fra vestkanten spilte tennis, golf og drev med alpint. Vi hadde lagidrettene.

Jeg var s heldig at jeg fikk sykkel da jeg var tolv r. Den brukte jeg flittig. Alene eller sammen med en kamerat syklet jeg forbi Maridalsvannet, gjennom bommen p Hammer`n, forbi Skjrsjen, Rottungen, Bjrnsjen, Fortjern og inn til Hakloa. Over tre mil i oppoverbakke. Der l vi ute om natta. Fisket abbor og rret og syntes at livet var fantastisk.

I Nordmarka mttes st og vest. Jeg mtte ungdommer med helt andre oppvekstsvilkr og boforhold. De hadde syklet fra Srkedalen. Ved fiskevannene var vi likeverdige. Vi delte en interesse og en opplevelse. I voksen alder har jeg mtt noen av dem igjen, og nr vi snakker om fisketurene i marka, fr vi liv i ynene og kjenner p et fellesskap. Barndommens minner er sterke og binder oss som delte dem sammen med et usynlig bnd.

Min interesse for idrett var kanskje det som reddet meg fra de store sosiale problemene som dukket opp p slutten av 60-tallet blant ungdom i mitt oppvekstmilj. Mange ble offer for rusmidler og et tosifret antall av mine skolekamerater er borte p grunn av en overdose. Jeg lrte tidlig at det var sm marginer.

Jeg gir deg et bilde:

ret er 1969.  I Akerselva flyter dritten og dopapiret. Denne lukta blander seg med eimen fra Idun gjrfabrikk. P en liten y i elva har tre gutter tatt seg ut og sitter tilbakelent i lyngen med hver sin klut fuktet med lynol. De presser kluten mot munn og nese og sniffer seg til en varm og salig rus.

Det er noe tiltrekkende med det forbudte og farlige. Jeg var en av de tre, men hadde litt mer ballast hjemmefra og nyde meg med dette forsket. For de to andre var dette begynnelsen p slutten, og de rakk aldri bli voksne. De kjente seg p siden av verden og fant en slags tilhrighet og et fellesskap i rusen. En anerkjennelse fra hverandre som ikke var betinget av status, karakterer eller prestasjoner. En y fri for vanskelige ting. En pause fra uro og smerte. I deres hjem sviktet omsorgen og de hadde drlige odds. Jeg var heldig som hadde gode foreldre og opplevde mestring p idrettsbanen.

Da som n kjenner noen ungdommer p utilstrekkelighet. De klarer ikke leve opp til de kravene som samfunnet stiller og utvikler en negativ identitet. Det er en tendens til at folk med en negativ identitet finner hverandre og forsterker den nr de er sammen. Vi vil bli sett. Vi vil ha anerkjennelse. For ungdommer oppleves relasjonen til andre ungdommer viktigere enn noen voksenkontakt.

st i Oslo p 60- og 70-tallet var narkotika og sniffing nytt og spennende. De voksne visste lite om denne verdenen, og ungdommene hadde ikke kunnskap om konsekvensene.

Alle mennesker er unike. Mine dde skolekamerater var vakre og gode mennesker som aldri til fulle fikk vist hva som bodde i dem. Jeg minnes dem med tristhet og sorg, men ogs med varme og takknemlighet over deres tilstedevrelse i mitt liv.

De som hadde et drligere nettverk og en tung br bre. En br som ble for stor og som dro dem helt ned. Det er liten vits i klandre seg selv og vurdere om man kunne vrt et bedre medmenneske. Vi hadde ikke kompetanse til hjelpe, men vi m aldri slutte bry oss. Framfor alt skal vi aldri glemme. Det vil vre liv i dem s lenge det er liv i oss.

Denne nrheten til samfunnets svakeste har preget meg hele livet, og har nok vrt en medvirkende rsak til at jeg i frti r har jobbet med dem som har kommet skjevt ut og p kant med samfunnet.  Jeg kjenner meg nr dem som sliter.   Mennesker som ikke er strre enn seg selv. Jeg kjenner p ydmykhet og respekt for dem som sitter p gata med en kopp mellom bena. Marginene er sm, og jeg vet at det bare er tilfeldigheter som gjr at det er de som sitter, og at jeg selv str.

 

 

Johans jul.



Foto: Arve H. Tangen

 

 

Det var ikke mye som minnet om jul i den lille stua, men ute hadde rimfrosten forgyllet bjrkene og grantrrne var sntunge og vintervakre. Sett utenfra var lyset fra vinduene i den lille stua som strler i et vakkert julekort. Inne satt Johan foran peisen og lyttet til knitringen. Det var julaften, men i stua var det ikke mye som minnet om jul. Intet juletre. Ingen julepynt og ingen godlukt fra stekt ribbe eller kongerkelse.

Johan var tmmerhogger og hadde stort sett alltid vrt alene. Han hadde hatt et kvinnfolk i en kort periode, men da hun begynte forandre p alt i den lille stua og attptil skulle forandre litt p han ogs, fant Johan ut at han hadde det aller best alene. Han hadde forsonet seg med sin alenetilvrelse og savnet i grunnen ingenting.

Bygdekirken var fylt til randen. Rundt den hvite bygningen brant det fakler og lykter ved nesten hver eneste grav. Kirkeklokkene ringte jula inn og sendte sine klokkeslag opp mot en stjerneklar himmel. Johan kunne hre klokkene der han satt og mente vel at man ikke behvde g i kirken hvis man hadde Jesus i sitt hjerte. Johan var ikke opptatt av ord. Han var opptatt av handling. Han respekterte dem som satte godhet ut i praksis. ? Vi lever i et samfunn med sutringsfrihet, sa han ofte nr han snakket med folk p butikken. Selv brukte han ikke mye tid p sutre. Han syntes livet var fantastisk. Akkurat n gledet han seg til ferdiglagd Toro-grt som l og varmet seg i et vannbad.

Visst kunne han lage ribbe. Han hadde gjort det tre ganger n fr jul. Den hadde han tatt med seg da han hadde beskt bde Ola, Petter og Jrgen. Det var tre andre tmmerhoggere som bodde enda lenger inn i skogen og ikke var like flinke til lage mat. Ingen av dem var like livsglade som Johan. De synes livet hadde vrt ganske slemt mot dem og klaget veldig over ensomheten. Da var det godt at Johan tok seg tid. Han lyttet til sutringen og svarte med smilet p lur at man ikke blir lykkelig s lenge man gr rundt og tror at man mangler noe. ? Vi har s mye vre glade for, sa Johan og satte tingene litt i perspektiv for de halvbitre tmmerhoggerne. Deretter dekket han bord og serverte ribbe. Etter en to, tre akevitt og noen gode historier var det bare fryd og glede i tmmerhoggerstuene.

I dag var Ola, Petter og Jrgen hos familien sine. Det var bare Johan som var helt alene p julaften.

Jo da, Johan kunne jo hatt et juletre. Han eide jo skogen rundt seg, men han hadde ikke tenkt mye p at han skulle ha et tre selv. Hver sndag i advent hadde han hatt med nabounger ut for finne juletre til ungas julestuer. Unga var glade i Johan. Han hadde alltid tid, og han hadde med seg sekk med god mat og kakao p juletreturene. Nr de hadde funnet treet og felt det, tente Johan et bl. Rundt blet satt unga og spiste mat og drakk kakao, mens Johan fortalte historier fra da han var liten. Fire nabofamilier med unger. Et tre hver sndag i advent, men alle unga var med hver gang og Johan koste seg. I dag er trrne pyntet og lyser vakkert i julepyntede hjem. Johan titter ut av vinduet og tenker at han har en hel skog med juletrr og synes de er vakrest med sn p.

Naboene, ja, i grunnen hele bygda, er glade i Johan. Han sier aldri nei til noen som trenger hjelp. Han ser at folk trenger hjelp nesten fr de ser det selv. Han kjrer rundt med traktoren sin hele vinteren og bryter sn for dem som er gamle og syke og trenger det mest. Han mener vel at de rike kontorfolka i bygda kan bryte selv. De hadde hatt godt av den trimmen. Men nr noen av dem vil betale, kan ikke Johan si nei. Han trenger pengene til kontoen sin.  Johan fikk ingen julegaver i r heller. Hele bygda vet at han ikke vil ha. Johan vil bare ha penger p kontoen. Penger som ikke er til eget bruk. Dama han en gang var sammen med, hadde dratt han med til varmere strk i Bulgaria. Johan var ikke like glad i sola som han var i menneskene. Med stotrende engelsk hadde han blitt kjent med bulgarere og deres virkelighet. Johan var jo flink med unger og unger i Bulgaria kunne lese et varmt menneskes yne like mye som unger i Norge. Det hadde satt Johan i kontakt med et barnehjem. Hver sommer reiste han dit med kassebilen full av ting som barnehjemmet trengte. Det gledet Johan seg like mye til som en unge til julaften. Det var derfor han ville ha penger p kontoen.

Mange i bygda hadde bedt Johan til seg p julaften, men Johan sa alltid nei takk. Julekvelden ville han ha helt for seg selv. Da var alle naboer og unger hjemme og opptatt med sitt. Akkurat i kveld var det ingen som ville banke p dra. Frjulstiden hadde vrt slitsom. Det var mange som trengte litt hjelp fr jul, og det hadde blitt mange kvelder p kjkkenet med kakebaking, kurvfletting, klipping og liming av julekort og innpakning av hjemmelagde julegaver. Det hadde vrt mye latter og glede p kjkkenet til Johan. Unga elsket vre sammen med voksne som har tid.

Ute lyste stjernene og fortalte at det var en himmel der oppe. Johan sto med en vedfavn p armen og tittet opp p den strste stjerna av dem alle. I hvert hus i bygda var det akkurat n julestas og juleglede. Men Johan, som hadde ekte sndekte juletrr og en ordentlig stjerne p toppen, var kanskje nrmest jula av dem alle.

Den beste daten.

Det var bitte lille julaften, og det sndde tett.  Jeg hadde en vond klump i magen. En uro. En skuffelse. En skuffelse over den situasjonen som livet hadde satt meg i. Jula er en tid hvor flelser kommer til overflaten. Alt blir sterkere. Bde det vonde og det gode. Tiden skulle vre en god venn, og jeg hadde gitt den en sjanse. Hver gang jeg krabbet ut av skallet mitt og ga ny kjrlighet en mulighet, hadde jeg ftt en p trynet. Jeg hadde akkurat ftt en smell, og en til da jeg snudde det andre kinnet til. Inne i hjertet kjente jeg kun uro, og det syntes langt til noe som lignet p julestemning.

            N satt jeg der, med en vakker kvinne p den andre siden av bordet. Dette var annerledes enn de datene jeg hadde vrt p i det siste. Jeg kjente meg trygg, og jeg kunne vre meg selv sammen med henne. Stillheten ble aldri pinlig og ord var ikke ndvendige. Jeg orker ikke alt, sa hun. Kan du spise opp resten? Hun syntes det var flaut nr det ble mye igjen p tallerken. Hun spiste ikke like mye lenger.

            Hun tok meg i armen da vi forlot kafeteriaen i Bentsebrugata. To store fotavtrykk ved siden av to sm ble etterlatt i nysnen p vei mot Vogtsgate. Vi gikk sakte. Tiden var ikke viktig, og vi kjente begge p nostalgi nr vi passerte kjttforretningen Strm-Larsen og Soria Moria p vei opp til Sandakersenteret, hvor hun bodde.

            Snen i denne Oslo-gata skapte en stemning som minnet meg om barndommens jul. For frste gang i denne frjulstiden kjente jeg et snev av julestemning. Menneskene vi mtte, bar pakker og poser og hadde mlbevisste skritt. Jeg s ingen glede i ynene deres. De festet blikket lang foran seg og ville fort fram. De hadde mistet evnen til vre til stede i yeblikket. yeblikket l et par dager lenger fram.

            En guttunge som sto og tittet p et par skyter i vinduet p Torshov Sport, var unntaket. Han bar p et tilstedevrende smil og yne som lyste i forventning og glede. Men mora hadde ikke tid til vre til stede i hans yeblikk og dro han videre.

 

Damen holdt meg hardt i armen, som om hun var redd for falle. Jeg kunne ikke leie henne. Det var ikke like naturlig og det var ikke like trygt. Jeg kjente en varme i hjertet mitt. En sterk varme til denne kvinnen som hadde betydd s mye for meg. Hun hadde alltid vrt der. Ingen kvinne har tlt meg like mye som henne. Jeg kom p at det var lenge siden jeg hadde fortalt om min kjrlighet. Det skulle jeg gjre i dag.

            Vi tok heisen opp og jeg fulgte henne til dra.

            - Skal du vre med inn? sa hun.

            - Ikke i dag, svarte jeg. ? Jeg har noe som m ordnes.

            - Jeg skjnner det, sa hun med mild og myk stemme.

Jeg ga henne en varm klem, tittet inn i de varme ynene og sa:

            -  Du vet at jeg er glad i deg?

            - Jeg vet det, svarte hun,  og jeg er glad i deg ogs. Takk for i dag, Jan, og kjr forsiktig hjem.

            - Det skal jeg, og takk selv, mor.

 



 

Dagen da drm ble virkelighet.


 

Det er ganske spesielt sitte med sin egen bok i hnda. Arbeidet med boka har frt til at det ikke har blitt s mange innlegg her inne. 

N kommer en tid hvor boka skal ut til folket. Jeg har boklanseringer i Oslo, Eidsvoll og Trysil. Dessuten vil jeg sitte p sentre bde i Oslo,Jessheim og Trysil fr jul. 

Det er sikkert ikke igjen mange flgere her inne p bloggen min, men jeg hadde jo det en gang. Hvis noen av dere er igjen og gjerne vil ha boka mi kan dere sende meg en melding her inne, p facebook eller p: jakvil@online.no

Om jeg selger mange bker avhenger fullt og helt om jeg har gjort jobben bra nok. 

Takk til dere som fortsatt stikker innom her av og til. Kanskje det blir nytt liv i denne bloggen hvis jeg fr en stor leserskare. 

Hvis du vil se hva folk mener om denne boka kan du g inn p facebook: "I skyggen av stjernene - bokside" 

Vikingklapp.

Fotballspillerne fra Island har kommet hjem. De har gjort menneskene p sagaya stolte. De kommer ikke hjem som vikingene etter ha plyndret, voldtatt og drept. De kommer hjem som helter etter ha prestert gode ting. Med vinnervilje og kjrlighet til landet sitt har de kjempet p en idrettsarena. Sammen med sine supportere har de spredd glede i Europa. De har ikke pepet ut andre nasjoner, men inkludert dem i sin egen legendariske, rytmiske applaus. Videoen som er lagt ut p facebook, i dag, vitner om fellesskap, stolthet og glede. Jeg kjenner at jeg ble rrt.

Akkurat som jeg ble rrt da vi sto sammen utenfor Rdhuset i Oslo og strakk vre roser til himmelen og samlet oss i kjrlighet i 2011.
Vi brer s mye godhet i oss. Vi kjenner den ogs nr vi rekker hender over landegrensene, fylkesgrensene, kommunegrensene og nr supportere fra to ulike land eller klubber kan samles i forbrdring og respekt.

Det er slik vi vil ha det. Vi deler samme jord. Innerst inne vil vi ta vare p hverandre. Hvem har ikke kjent en tre i yekroken nr vi er mange, holder hverandres hender og synger samme sang.

S finnes det alts noen som ikke fler seg inkludert. Som str utenfor dette fellesskapet, kjenner p misunnelse og at de ikke blir sett. De som vil slss, splitte oss og slippe en bombe midt i godhetens hr.

Noen kjenner berettiget p urettferdigheten. Vi deler ikke p godene slik at det rekker rundt til alle. De som sulter, fryser, blir mobbet eller lider nd vil rope hyt og bruke alle midler for bli hrt. Derfor m vi inkludere. Mennesker som fler seg utenfor kan bli sinte, enten det er i familien, i skoleklassen, i lokalmiljet og i verden. Vi har alle vrt i og kjent p hvor vondt det er vre utenfor. Den som ikke fr vre med p leken.

Nr islendingene klapper. Nr vi lftet rosene vre mot himmelen, kjente vi p fellesskap, at vi sto samlet og at alle var med.

Ja, jeg vet hva du tenker. Hva med terrororganisasjonene. De som ikke vil vre med. De som vil spre frykt, ondskap og dd. Myndigheter og etterretning kjemper mot disse hver dag. Ekstremisme har eksistert i verden i alle tider. Det finnes noen som vil plassere en bombe i bursdagskaken.

Det finnes en mulighet for at ogs jeg kan vre en av dem som bomben treffer. Terror har ikke noe ansikt og kjenner ingen landegrenser. Det er noe jeg m leve med. Akkurat som at det finnes hai i havet og farlige dyr i skogen.

Hvis jeg lar frykten ta meg, begrenser jeg min frihet. Hvis jeg hylytt roper opp om at ondskapen finnes, hjelper jeg dem spre frykten. Hvis jeg deler ord eller lenker som viser hvordan ondskapen rammer og plasserer den i grupper av mennesker, gjr jeg det samme. Jeg ser det samme som alle de som nesten hver dag lager fiendebilder. Det finnes s mange eksempler p ondskap. Jeg kan ikke argumentere mot deg. Du vil vinne enhver diskusjon med lenkene og eksemplene dine p det finnes onde mennesker i de religise eller etniske gruppene du mener er vre fiender. Du vil alltid finne argumenter for at du har rett og jeg har feil.

Jeg forstr din frykt og jeg kan forst ditt sinne. Jeg vil bare ikke dyrke det. Hvis jeg hjelper til spre frykten vil jeg ogs ke splittelsen, avstanden og gi ondskapen nring. Hvem er det som vinner p det?


Jeg har bare ett liv. Da velger jeg vre s god jeg kan. Jeg vil holde flest mulig hender og klemme flest mulig mennesker. Jeg vil spre godheten bde gjennom ord og handling. ? Jeg m ikke vre naiv, sier du. ? Jeg m vkne, fr det er for sent. Hva skal jeg gjre da? St peke p all dritten som finnes i verden sammen med deg slik at vi kan bli sinte sammen? Tro det verste om alle?

Nei, jeg er ikke sint p deg. Du som er skeptisk og kanskje bde redd og sint. Vi er ikke s ulike vi to og jeg vil gjerne klemme deg ogs. Det er bare det at jeg liker ikke vre sint. Jeg liker ikke vre redd. I mitt bitte lille liv p jorden, vil jeg klappe med Island, lfte roser mot himmelen i felleskap for kjrligheten og f s mange venner jeg kan uansett hvor de kommer fra og hva de tror p. I alle fall s lenge de vil godt og er hyggelige vre sammen med. Det gjr ikke meg noe at de som er onde blir ensomme.

 

Avskjed.

 

Dette yeblikket?..Dette uvirkelige yeblikket hvor alt hp brtt blir revet bort.

-Det er ikke mer vi kan gjre. Ordene skjrer i deg som slve kniver. Du trodde du var forberedt, men var det ikke. Du blir s liten og ensom. Ensom med tankene, flelsene og minnene. Vi holder hender, men vre egne tanker og flelser er ensomme i hjertet vrt. Men en ting deler vi. kjrligheten du har gitt oss og fyller oss med.

Det er tungt si farvel. Et lite ord, men s vanskelig si nr det skal sies for en siste gang. Jorden vil bli fattigere n. Himmelen vil bli rikere. Vi som har ftt kjenne henne vil bli veldig mye fattigere.En engel vil forlate jorden.

Hun fyller enn rommet med kjrlighet. Akkurat slik hun har fylt sitt liv med omsorg for sine medmennesker. Alle blir smittet av hennes godhet. Pleierne, medpasientene og alle hun har mtt. Hun er det snilleste menneske jeg kjenner.

Joda, jeg kan sette ting i perspektiv. Dette skjer med mennesker hver dag. Kanskje enn mer brutalt og uforutsett. Men akkurat n gjelder det oss. Det er vr tur n. Vr tur til st i det.

Det var dette yeblikket jeg ville si noe om. Disse timene og dagene i visshet. Og disse timene og dagene som jeg ikke kan lese om i noen dikt. Om det holde hnda til et menneske du elsker over alt p jord og flge det fra livet og inn i evigheten.

Bare lytt. Bare vr her. Hold vr hnd slik vi holder hennes. Les disse ordene som er unnfanget i en svnls natt. 
Ja, vi m videre. Ja, vi skal kjenne p uendelig mye takknemlighet. Men akkurat her ved porten finnes bare yeblikket. Et yeblikk hvor tankene og flelsene er altoverskyggende og ensomme.

Jeg skriver ordene til deg mens jeg er i dette yeblikket. De blir ekte og sterke da og jeg trenger f dem ut. Jeg trenger noen som lytter. 
Jeg vet at du forstr eller vil forst. Vi som lever lenge nok m en gang ta avskjed med noen vi er glad i.
Hun har alltid vrt der. Snart ikke mer. N tar vi avskjed med mor.

Dette skrev jeg natt til lrdag. I dag er det fredag morgen.

Mor dde i gr, torsdag 16.06.2016 kl.15.00.

Takk mor. Takk for livet ditt og den kjrlighet du ga oss. Du har vrt der i hele livet vrt og strket oss p kinnet med en varm hnd av kjrlighet. God reise videre.

Alt handler egentlig om deg.

Jeg har drevet campingplass i 7 r. Det var en fantastisk tid. Campingplassen var som et Europa i miniatyr. Dit kom det nordlendinger, trndere, bergensere og Oslofolk. Det kom sigynere og reisende. Svensker, tyskere, dansker, nederlendere, franskmenn, finner, nederlendere og italienere.Det kom kvinner og menn. Ensomme, familier og grupper. Det kom folk med ulik trosretning, ulik hudfarge og ulik legning. Det kom barn, voksne, gamle og unge.

Alle som jobbet p plassen mtte dem med respekt, tillit og som likeverdige mennesker. Det ble mange gode mter og varme minner. P det meste var det 120 mennesker fra 8 nasjoner som satt rundt blet og sang de samme sangene. Mange fikk nye venner og reiste igjen gladere enn da de kom. Hvert r skrev jeg rundt 2700 hndskrevne julekort til mine gjester. De kom tilbake r etter r. Hvert r kom vi litt nrmere hverandre. Enn er mange av dem venn med meg p facebook. En gang var det markedsunderskelse. De ville finne ut om serviceniv og hvordan vi kunne bli bedre og snakke med gjestene om hva de s som problemer og kunne ha et forbedringspotensial. Svaret fra gjestene var: Her p denne campingplassen snakker vi med hverandre lenge fr noe blir et problem. Ikke en eneste gang var det s mye brk at vi mtte tilkalle politiet. Jeg opplevde at menneskene var gode. Mter du mennesker med respekt fr du respekt tilbake. Folk flest nsker kun et godt liv for seg og sine egne. De vil gjerne ha nye venner og fr det nr de blir mtt med tillit og godhet.Under 1% stakk fra regninga. Jeg kunne endret systemet og blitt mer skeptisk . Jeg gjorde ikke det. Skulle 99% av rlige gode mennesker bli mtt med mistenksomhet og skepsis fordi 1% misbrukte tilliten de fikk? Da ville jo den ene prosenten vinne.

I dag kan jeg sitte se p bilder, kjenne p fellesskapet og varmen. Jeg har gode minner og fortsatt tro p menneskene.

Jeg kan ikke delegge mitt eget liv, mitt eget humr og spre mistenksomhet fordi om det finnes 1% drittsekker i verden.

Menneskene er gode. De vil godt. Vi m st sammen mot ondskapen. Vi m ikke lage fiendebilder som splitter gode mennesker. Vi trenger hverandre.

Jeg tror p godhet og kjrlighet og kalles naiv. Javel. La med d med den naiviteten og leve godtroende og lykkelig fram til det.

Den som vkner sint og skeptisk kan bruke livet sitt p det. Bruke dagene til lage fiendebilder, splid og mistenksomhet. Det kommer til smelle. De vil kunne komme til si at de hadde rett og at det er de naive sin skyld. De har jo advart oss.

Da fr jeg sprre tilbake: Har ditt daglige sinne og ditt daglige behov for fortelle oss andre om farene, bidratt til en bedre verden?

Hvem var det som ga ondskapen s mye nring at den kunne vokse seg stor nok til ta godheten fra 99% av verdens befolkning?

Dette handler ikke om hvem av oss som her rett eller feil. Vi har like stor verdi som andre mennesker. Vi m bare huske p at vi ogs har like liten verdi som alle andre.

P Sunns sykehus er det mennesker som har hatt hjerneslag eller vrt utsatt for ulykker. De m trenes opp igjen. Noen av dem overlater til andre bli friske. Setter sin lit til leger, pleiere og fysioterapeuter Andre tar ansvar selv og viser med handling og vilje at de vil opp g igjen Den siste kategorien viser mye strre framgang.

Livet har gitt oss noen smeller. Noen lar seg knekke av den smellen, blir bitre og finner ingen vei videre, mens andre ser mulighetene selv i det mrkeste mrke og bruker det til gjre sitt liv enn bedre. Du har din livshistorie. Jeg har min. De har like stor verdi. Sprsmlet er hvordan vi bruker den historien. Kan vi bruke den til noe? Noe positivt? Noe som kan vre til glede og nytte for andre? Har vr skjebne en mening?

Hvis du tenker at det er mer synd p deg enn p andre har du allerede tapt. Srg ferdig. Tilgi alle som har vrt slemme mot deg. Forson deg med din skjebne. Bruk din livserfaring til bli god for de som har det verre enn deg selv.

Ditt liv har mening. Finn den meninga. Der ligger det sikkert noe som gjr at du kan gjre andre gode.  

Dette handler hverken om politikk eller religion. Det handler om deg. Det handler om dine valg. Dine prioriteringer og ditt fokus. Det handler om det som gjr deg og de rundt deg glade og til syvende og sist hvordan du vil bli husket.

Spr ikke om meningen med livet. Det er livet som spr deg: Hvilken mening ga du til ditt liv?

Godt nytt r, kjre medmenneske.

Nyttrstale.

Hvor ble tiden av? rstallene som vi bare for kort tid siden flte var en evighet unna, kommer mot oss og hver gang kalenderen fr et nytt rstall, og vi fr vi en bekreftelse p hvor fort tiden gr.

Vi mennesker er s utrolig sm i et evighetsperspektiv at vi ikke bare br tenke igjennom hva vi bruker dagen og ret til, men hva vi bruker livet vrt p.

Jeg vil utfordre tankene dine. Jeg vil utfordre ditt fokus. Hvis du plutselig en dag kommer til porten. Den porten som frer deg ut av livet og inn i evigheten. Hva vil du tenke da? Jeg mener, hvis du snur deg, og ser p ditt eget liv. Hva var det som egentlig var viktig? Hva var det som ga mening til ditt liv? Hvilke spor har du satt? Hva slags menneske vil du bli husket som?

I dette perspektivet blir kanskje ikke alt du skaffet deg av jordisk gull s viktig. Du m vel innrmme at det var perioder av livet hvor du var svrt opptatt av det. Eller kanskje du brukte mye tid p tenke p hva du skulle ha til middag eller du brukte tid til prate om vret. Hvor mye av din begrensede tid p jorden har du brukt p bli underholdt foran en skjerm?

Utdannelse og jobb er viktig. Vi kan vre enige om det. Det sette seg ml og n dem. Men er det det du tenker p, nr du str der ved porten?

S ble vi kanskje ikke bermte. De fleste av oss blir ikke det. Det er ikke s farlig heller. Det er ingen statistikk som viser at bermte og rike mennesker blir lykkeligere eller bedre mennesker enn oss som bare ble middelmdige og en del av flokken. Allikevel s har vi bret p den drmmen. I ungdommen s kanskje den fylte oss. Ved porten s str vi med en sekk full av knuste drmmer.

Hvor vil jeg hen med alle disse sprsmlene? Jeg vil f deg til tenke. Tankene ved porten, m du tenke n. Du lever. Ellers kunne du ikke ha lest dette. Ditt liv gr n. Hva er ditt fokus? Hva bruker du tiden din til?

Er du 100 prosent deg selv? Omgir du deg med mennesker som bryr seg om deg nettopp fordi de er den du er? Eller anstrenger du deg for tekkes andre? Kanskje du skaffer deg ting fordi andre har det? Forsaker du deg selv for passe inn? Trenger du mennesker som mener at du m forandre deg for vre bra nok?

Ved porten skal du ta farvel. Vi vet ikke hva som venter p den andre siden. Da handler det om tro, men det er ingen som vet. S da sprs det mer hva det gjr vondt ta farvel med. Er det pengene og tingene? Er det jobben og karrieren? Nei, det er selvflgelig menneskene. Din familie og menneskene du mtte underveis. Menneskene som likte deg. Menneskene som elsket deg, akkurat fordi du var den du var. S da fr du sprre deg selv hva du bruker din tid p jorden p. For nr alt er over, s lever du kun videre i andres hjerter.

N gr vi inn i et nytt og helt ubrukt r. Noen av oss kommer ikke fram til det neste, S hva er dine nyttrsforsett? Slutte ryke eller snuse? Slanke deg? Ja, helse er viktig, men jeg skulle nske at du hadde andre forsetter ogs. Hvis du skal bruke bare ett eneste ord p hva som var det viktigste i ditt liv, Hva ville det ha vrt? Jeg hper det er kjrlighet.

Kan ikke du det neste ret og kanskje resten av ditt liv, bli en budbringer av kjrlighet? Kanskje du fler at du er det? Da br du tenke igjennom flgende: Sprer du bare kjrlighet gjennom dine ord, dine ytringer og dine handlinger? Alle menneskene p denne jorden er likeverdige. Vi kommer nakne til denne jorden og blir fdt av en mor som elsker oss. Vi nsker oss kun et godt liv for oss selv og vre egne. Ondskapen og hatet er menneskeskapt. Mennesker er ikke onde fordi de kommer fra et spesielt land, haren spesiell religion eller tilhrer en etnisk gruppe. Du m da vre enig i det?

Drittsekker finnes i alle flokker. Du er ikke i en posisjon hvor du kan gjre dem til engler, men du er i en posisjon hvor du kan srge for at du ikke selv blir en drittsekk. Du skal vre kjrlighetens budbringer i din tid p jorden. Du skal vre med farge evighets- og uendelighetsmaleriet med et rdt strk av kjrlighet. Jeg skjnner at du er redd for ondskap. Jeg skjnner at du er redd for terror og krig. Jeg forstr at du kan vre skeptisk til alt som er nytt og fremmed. Jeg vet du kan eksemplifisere for begrunne din frykt og ditt syn. Hold allikevel fast p kjrligheten. Hold hender med alle de som brer kjrlighet i sitt hjerte. De er i flertall i alle verdens land og i alle verdens religioner. La det vre ditt vpen. Vr en lojal soldat i kjrlighetens hr og la oss velge ledere som vil godt.

I dine samtaler med menneskene rundt deg det neste ret, s skal du ikke bruke de ordene som skaper fremmedfrykt, mistenksomhet og hat. Da lper du ondskapens rend. Ja, ondskapen finnes. Det finnes terrorgrupper. Ja, det finnes mennesker som utnytter systemer og oppfrer seg drlig. Hvis det er ditt fokus, s delegger det ditt eget humr og ogs til menneskene rundt deg. Mennesker som du helst vil leve videre i hjertene til nr du gr gjennom porten. Hver gang du snakker negativt om grupper av mennesker eller enkeltmennesker, for den saks skyld. Ja, s sprer du ikke kjrlighet.

Hat skaper mer hat. Frykt skaper mer frykt. Krig skaper mer krig. Hvis krig er svaret, da har vi stilt feil sprsml. Hold fast p kjrligheten. Hatet er for stor byrde bre.

Jeg vet at du eier din egen sannhet. Det er ikke sikkert den forandrer seg i sitt mte med min. Jeg ber deg allikevel tenke nye igjennom hva du oppnr ved dine ytringer og din mte tenke p.

Livet kommer i skiver av en og en dag. Dagen i dag er det vi har lfte p. Se p hver dag som din dag. En mulighet til leve et liv slik som du skulle nsket du hadde levd nr alt gr mot slutten. Kanskje du da skulle slutte henge deg opp i bagatellene? Kanskje du skulle slutte bruke mentale krefter p ting du ikke fr gjort noe med? All forandring starter i deg selv.

Hva slags forbilde er du for dine barn? Barna er framtiden. Kunnskap er viktig, men hva slags kunnskap er det som er viktigst? Tenk litt p det er du snill. Viktigere enn alle skolefag og karakterer. Viktigere enn alle tingene. Viktigere enn utseende og kropp, er hva slags mennesker vi blir.

Vi skal vre barnas veiledere i deres livskarriere. Vi skal utdanne barn til bli gode medmennesker. De skal bli trygge p seg selv. Kjenne at de er bra nok som de er. Ethvert barn er unikt. De er fdt med helt spesielle evner og forutsetninger. Vi m lre barn forskjellen p rett og galt. Vi m sette grenser av kjrlighet, men barn skal ikke formes etter vrt bilde. Vi m hjelpe dem til bli den beste utgaven av seg selv.

Forsmte barn, er et felles ansvar. Det er barn med en negativ identitet som blir vervet til ondskapens soldater. Vr flokk har ikke rd til miste ett eneste barn. Vi trenger dem i kjrlighetens hr. Det er mange ganger lettere oppdra et barn til bli den beste utgaven av seg selv, enn reparere et delagt barn.

Vre barn trenger vr tid gjennom hele livet. Mennesker, i din nrhet, trenger din tid. La det vre et av dine forsett, bruke tid p menneskene.

En gang blir du gammel nok til forst at alt du gir, kommer tilbake til deg selv. Den dagen forstr du at det du trenger er medmennesker med et stort hjerte og varme hender. Da m du selv vre ett slikt menneske.

Ta vare p deg selv. Ta vare p helsa di. Vern om naturen og dyrene som lever der og bruk den til rekreasjon og fysisk aktivitet. Lr dine barn og barnebarn hvor fantastisk naturen er. La oss dyrke mottoet en sunn kropp i et sunt legeme og legge til at naturen er den beste og mest ekte treningsarena.

G inn i det nye ret med kjrlighet i hjertet ditt, og husk at alt du sier, skriver og gjr, blir ditt ettermle og ditt spor p jorden.

Godt nytt r!

Bygda som glemte at de hadde TV og internett.

Hyt oppe i sen l det ei lita bygd for seg sjl. Folk som bodde der var slik som andre folk i andre bygder. Noen var store, og noen var sm; noen var flinke, og noen var late og noen likte fiskeboller bedre enn kjttkaker, og noen likte kjttkaker bedre enn fiskeboller. S de var noks forskjellig, men nr det gjaldt en ting, s var de helt like alle sammen.

De var s fle til glmme. Og de glmte de merkeligste ting, alle p en gang. En gang glemte de ta p seg sko. En annen gang hadde de glmt spise, men denne lille bygda er nok mest kjent for den gangen de glemte at det var jul.

Jula i fjor husket de, men de glemte noe helt annet. De hadde TV, Ipone og datamaskiner, men ingen kunne huske hva de skulle brukes til.

Det ble en merkelig frjulstid. Folk begynte hre p radio og alle flte plutselig at de hadde ftt s mye tid til overs. Frst s bare satt de der og s p hverandre og visste ikke helt hva de skulle si, men s begynte de prate sammen og fant ut at folka de bodde i hus med, faktisk var ganske trivelige.

S begynte de gjre ting sammen. De spilte bde brettspill og kort, og siden det snart var jul s vasket de hele huset og begynte bake sammen. De fikk s mye kaker at de gikk over til naboen og spurte om de ville ha noen ogs. Da oppdaget de hva naboen het og at det var trivelige folk det ogs. De hadde bakt andre type kaker, ja ,s bytta de da. og gikk hjem igjen blide og fornyde og flte at de hadde ftt nye venner.

Unga ble lei bde baking og vasking og visste ikke annen rd enn at de mtte g ut litt. Der fant de andre unger i samme situasjon og plutselig s lekte de sammen, hadde snballkrig, lagde snhytter og lekte gjemsel. Ingen av dem kunne huske at de hadde hatt det s moro.

I det hele tatt s ble det en frjulstid som var full av gode opplevelser og kjrlighet. Folk tente stearinlys, hrte p julemusikk, skrev julekort og de voksne leste julehistorier for unga fr de la seg og satte seg foran peisen etterp og leste bker og koste med de andre voksne i huset. Folk beskte hverandre oftere enn fr, og de som bodde aleine flte seg plutselig veldig mye mindre aleine.

Uten netthandel s fikk nrbutikkene en kt omsetning Alt arbeid ble unnagjort fortere enn fr n som ingen var p facebook i arbeidstida. Folk prata med hverandre bde p bussen, p gatene og i butikkene. Lokalavisen mtte ke opplaget og det krydde av leserinnlegg om hvor trivelig det hadde blitt i bygda. Kreativiteten kte og det ble laget i stand en frjulsfest med lek og moro og hvor alle kunne vre med. Folk tok vare p hverandre og det var en som mente at ingen i bygda skulle behve sitte alene p juleaften. Til og med de som bodde p sjukehjemmet og ikke hadde familie ble invitert og hentet av noen som hadde en ekstra plass rundt julebordet.

Det var p selveste lille juleaften at ei lita jente, som bodde helt verst oppe i bygda, gikk tenkte og tenkte helt for seg sjl. Hu var bare 12 r og sto midt p golvet i stua og sa til seg sjl: - N er det noe vi har glmt igjen. Hun hadde ikke fr sagt det, fr hun fikk ye p den svarte skjermen som hang p veggen inne i stua. ? Det var noe med en skjerm. S kom hun p bde internett, TV og alle spillene som de brukte spille bde p Iphone, playstation , nintendo wii, X-box og facebook.

Jenta kjente p en fortvilelse og lp fra hus til hus og ba alle barna om mte p lekeplassen ved skolen. En av de store gutta ville lpe hjem for fortelle de voksne hva de hadde glemt og gledet seg til spille x-box. ? Vent! Ropte den lille jenta og fortsatte: - Vi har vel aldri hatt det finere i denne bygda enn vi har hatt det akkurat denne frjulstida. Alle barna og ungdommene mumlet i munnen p hverandre og alle var enige; De hadde hatt det helt fantastisk. Alle hadde ftt nye venner og de hadde gjort s utrolig mye morsomt sammen.

Da la de en plan: Alle barna listet seg inn i sine egne hjem og tok med seg alt som kunne minne om TV, dataspill, rutere og internett. De lo og danset for hver skjerm som ble knust da de kastet alle tingene opp i en stor container p gjenvinningsstasjonen, som det sto: Elektriske artikler" p.

Enn har ingen voksne kommet p hva de har glemt. Ni mneder etter denne frste desember hvor bygda glemte bde TV og internett, s ble det satt rekord i antall fdsler i den lille bygda. Bygda er ogs den bygda i Norge, hvor det er minst skilsmisser.

Hvis du skulle forville deg langt ut i skauen, langt opp i en s, s kan det hende du finner denne bygda. En bygd hvor folk tar vare p hverandre, er utrolig lykkelige, alle har venner og barna er ute og leker dagen lang. Slik vil det vre helt til en eller annen voksen kommer p at det er noe som heter TV og internett.

Inntil det skjer, s vil det i hvert fall vre en bygd i Norge hvor barn for vre barn og folk tar vare p hverandre og alle er inkludert.

Jeg skriver bok!

Jeg har noen f lesere her inne som kanskje savner flere innlegg fra meg. Hvis jeg skriver, s skriver jeg p facebook. Der har jeg ogs en egen gruppe som flger meg under skriveprosessen. Hvis du nsker lese mer av det jeg skriver eller vre med i gruppa: I skyggen av stjernene - fra tanker til bok, s kan du legge meg til som venn p facebook. Jeg heter Jan Kvil. Velkommen som flger eller venn. :)

Jan.

Det er greit.

Det er greit. Alt er greit. Jeg har vendt meg til legge meg hver kveld alene. Det gr bra vkne opp til stillheten. Jeg sier ikke lenger hei, nr jeg gr inn dra etter endt arbeidsdag. Jeg tenker ikke p det mer. Jeg har ingen savn etter det som en gang var. Heller ingen lengsler til noe som skal komme. Jeg endte opp alene i livet, men mangler intet.


Jeg har lrt meg til akseptere min skjebne. Alt skjer av en grunn. Jeg ble en filosof. En som observerer. En grubler og skribent. Jo, mer jeg tenker. Jo, mer jeg grubler, jo mindre skjnner jeg at jeg vet. Jeg vet bare at vi alle kan d i morgen. Da er det fullstendig meningslst bruke dagen i dag til sutre. Det handler om akseptere det livet man fr. Nr en dr lukkes, s pnes en ny. Alltid videre i nytt og spennende landskap. Jeg har vrt i det livlse landskapet. Dit som solen ikke nr. Hvor fuglene ikke synger og hvor det eneste som sildrer er mine egne trer og hvor stillheten skriker sine smertefulle skrik.


Jeg fant veien ut fr solen gikk ned. N kvitrer stillheten. N sildrer bekken. N ser jeg solnedgangen og alt er greit og til tider vakkert. Er jeg lykkelig? Ikke hele tiden naturligvis, men det finnes enn yeblikk som jeg skulle nske ville vare evig. Ensomme yeblikk, men ogs yeblikk som jeg deler med mennesker som jeg er trygg p. Mennesker som ser meg, aksepterer meg og som ikke gjr meg liten.


Om noen uker er jeg 60. En mulighet til samle menneskene man er glad i. Mennesker som ikke ble borte underveis selv om man mtes ofte eller sjelden. Jeg har ikke konomisk mulighet til det. Det hadde vrt fint. Vi kunne trengt blse p glrne. Ftt liv i gamle vennskap og kanskje gtt nye stier sammen. Hvis livet vil, s kan vi gjre det allikevel. Mange av oss slutter jobbe snart og vi vil f tid. Ikke bare tid til gjre, men ogs til tenke. Hvem er det vi sitter igjen med? Hvem tlte oss gjennom livet? De vennskapene pleier jeg allerede i dag, men jeg er pen for nye. Eller rettere sagt: Jeg har lyst til blse liv i gamle vennskap. Vi som gikk oss bort underveis.

Det var kanskje de jeg burde samle, snn ved en av livets siste milepler. De som forsvant. De som ikke likte meg s godt. De som misforsto eller avviste meg fordi jeg var klnete. De jeg har sret. De jeg har skuffet. Jeg fler at det er noen, men jeg vet det ikke. Noen ble borte uten at jeg kunne finne noen grunn. Kanskje noen har sagt at jeg har sagt??. Det kan hende jeg har sagt det ogs. Jeg har mange ord og det hender de kommer ut i feil rekkeflge. Nr sant skal sies, s har jeg nok vrt litt hy p pra ogs. Det har vrt perioder av livet hvor jeg har hatt hy sjlfokus, dyrket mitt ego og vrt litt blind for andre menneskers tanker, flelser og behov. Tilgi meg! Jeg har aldri hatt onde intensjoner. Jeg har bare vrt klnete og manglet livserfaring som har gjort meg mer ydmyk.

Det er vel noen som har skuffet og sret meg ogs. Det er greit. Du gjorde sikkert s godt du kunne i den fasen av livet du var. Dessuten er jeg ikke helt uten skyld jeg heller. Jeg kan ikke styre dine tanker, men jeg forsker f orden p mine egne. Da skal du vite at det er greit. Jeg brer ikke p noe nag. Jeg har satt meg selv fri fra all bitterhet og sinne. Skuffelsen og sorgen har jeg mttet gjennomleve, og den har jeg klart legge bak meg.

Jeg beveger meg n gjennom et landskap med harmoni. Fritt for bitterhet og selvmedlidenhet. Fuglene kvitrer, bekken sildrer, solen skinner, og inne i meg selv, er det bare en stor rd, god klump av varme, takknemlighet og kjrlighet.

Det kan hende vr herre sitter p den andre siden med en tykk mappe som det str mitt navn p. Han vil nok riste p hodet og tvinge meg til se ned, men jeg vet han vil smile i skjegget p slutten av mappa og si: - Det er greit. Alt ble bra. Til slutt.

Det er drittsekker i alle flokker.

Det kan hende du har et poeng. Du som nesten hver dag sprer dine bekymringer om innvandrere som kommer til vrt land, som utnytter vre velferdsordninger og driver kriminalitet. Det kan hende du har rett. Rett i at det finnes terrorister blant flyktningene og som har uredelige hensikter. Det kan til og med hende du har rett i at noen ikke har vilje til tilpasse seg vr kultur og at de har en helt annen religion med et merkelig kvinnesyn.

Jeg skjnner at du fler deg truet. At du har et behov for vekke oss andre, fordi vi er s naive. Du har selvflgelig rett. Det kan bli store problemer og kaotiske tilstander hvis det kommer for mange flyktninger til Norge for fort.

Jeg kan ikke argumentere mot deg. Det finnes terrorister. Det finnes kriminelle. Det finnes mennesker som vil utnytte vrt system. Det er klart vi skal kjempe mot terrorisme, kriminalitet og trygdemisbruk. Hva er det da vi egentlig er uenige om?

Er du i stand til se at de som ser barn som drukner og mennesker som lider nd fler et stort nske hjelpe? At de som vil ta i mot flyktninger og hjelpe dem, kanskje ogs har et poeng? De har vel ogs rett.

Du m vel ogs forst at det er lettere se nestekjrligheten og omsorgen hos de som skriker at vi m hjelpe enn hos den som advarer mot alle farene, viser stor skepsis og ser en potensiell terrorist i enhver flyktning.

Nr det ligger et barn i havet og kjemper for sitt liv, ja s redder vi det, gjr vi ikke? Vi setter oss ikke ned p stranda og diskuterer hvorfor barnet havnet i vannet og vurderer konsekvensene ved redde det, mens barnet kjemper en kamp og roper om hjelp.

Jeg er fortvilet og fler meg hjelpels. Jeg har ikke svarene. Jeg har ikke lsningene, men noe vet jeg: krig skaper krig, vold skaper vold, hat skaper hat og kjrlighet skaper kjrlighet.

Jeg velger det siste. Lille jeg kan g ut i dagen og vise kjrlighet til menneskene jeg mter. Ogs de jeg ikke kjenner. Hvis jeg skal si eller skrive noe, s kan jeg gjre det med omsorg, empati og kjrlighet. Ikke fordi jeg er naiv, men fordi jeg ikke vet om noe konstruktivt alternativ.

I 40 r har jeg jobbet med ungdom som ikke er s lette like. Ungdom som har terrorisert skolen de har gtt p og institusjonen de har bodd p. Noen ganger har de endret atferd og blitt kjrlige gode medmennesker. Det skjedde ikke fordi noen hatet dem, var redd dem, slo dem eller forlot dem. Det skjedde fordi noen s det vakre i dem, trodde p dem mot alle odds og viste dem respekt og kjrlighet. Mennesker er enkeltindivider selv om de tilhrer en flokk.

I enhver flokk finnes det drittsekker. De er heldigvis i mindretall. Hvis vi gjennom fremmedfrykt og skepsis setter flokker opp mot hverandre s gir vi drittsekkene spillerom og det er de som vinner.

S til deg som mener du har rett og tror du eier sannheten. Jeg har hrt ditt budskap. Jeg forsker forst jeg innser at du har et poeng. Allikevel forsker jeg moderere deg litt og ber deg se om ditt bidrag er konstruktivt. Du kaller meg naiv og jeg blir trist og fylles av oppgitthet. Jeg innser at det tro det beste om mennesker kan vre naivt. Men jeg velger det allikevel. Om kjrligheten er naiv, s er den allikevel sann. Jeg sier ikke at du som viser din skepsis er et drligere menneske enn meg. Jeg tror at ogs du brer p godhet og empati. Jeg ber deg bare tenke over om ditt bidrag lser noen problemer eller frer til en bedre verden. For deg er din sannhet sann. Jeg dmmer deg ikke for det. Jeg ber deg bare tenke over om du gir drittsekkene nring.

Jeg alene kan ikke stoppe terror og kriminalitet. Det fyller meg med hplshet og fortvilelse.

Jeg bare vet at jeg vil redde et menneske som kjemper for sitt liv og at jeg vil mte menneskene med kjrlighet. Jeg kan ikke annet. Jeg finner nemlig ikke noe godt alternativ. Jeg velger i all elendigheten og hplsheten vre naiv og holde fast p at kjrlighet avler kjrlighet.

Den skeptiske har imidlertid ftt meg til forst at man m kunne tenke med bde hjerne og hjerte samtidig. Vi m iverksette forebyggende tiltak mot kriminalitet, terror, krig og nd.

Mitt hp er at den skeptiske innser at det ikke finnes flere drittsekker i den ene flokken enn den andre og at vi som vil godt, m st sammen mot ondskapen.

S m vi da kunne vre enige om at vi faktisk redder et menneske som ligger i havet og kjemper for sitt liv. Uansett hvor det mennesket kommer fra.

Jeg hrer du sier: Men?? Det er ikke noe, men?.. Det er et faktum at vi fr mer av den atferden vi fokuserer p. S sprsmlet er bare hva som er ditt fokus.

Far.

Jeg har skrevet mye om mor. Mindre om min far. Jeg tenker imidlertid mye p han. Spesielt n om dagen. Hvis jeg blir like gammel som han ble, s har jeg 4 mneder igjen leve. Jeg trster meg med at jeg ikke har de samme symptomene.

Pappa var en klok mann og p mange mter min beste venn. Vi fisket sammen, s p fotball sammen og vi likte lek og spill. Pappa var ikke den som ga meg penger eller godteri i tide og utide, men han sto der som en trygg bauta i mine sm livskriser, som da bilen ryk eller da jeg ble skilt. Han var toastmaster, vitseforteller og sang gamle viser, mens han spilte gitar. Et midtpunkt i alle sammenhenger og en kar som var lett like. Han var ogs tilstede p hver eneste bandykamp jeg spilte.

Pappas dd gjorde meg voksen. Jeg lrte at ingen har noe lfte p morgendagen. - Bare vent til jeg blir pensjonist, sa han, - Da skal vi fiske. Da skal vi reise. Da skal vi kose oss. Pappa ble aldri pensjonist.

I 30 r har han levd videre i meg. Han har vrt med meg hver gang jeg har fanget en storfisk, nr jeg har scoret et ml eller ftt til en redning. Han har vrt med meg nr Norge har gjort det bra p idrettsbanen og ikke minst nr jeg fikk mitt andre barn og mine tre barnebarn etter det. Stadig tar jeg meg selv i sitte i bilen og prate med pappa. Jeg forteller om hva ting koster i dag og om mine oppturer. Jeg vil s gjerne at han skal vre stolt av meg, s mine nedturer holder jeg for meg selv.

N tenker jeg p hvor meningslst det ville kjennes om jeg fikk beskjed om at jeg skulle d n. Mer enn noen gang s tenker jeg p hva han flte og tenkte den siste tiden. Jeg s min far grte for frste gang en uke fr han dde, da han stotret fram at jeg mtte ta vare p mor.

Det er som regel en mening i det meningslse. Fars tidlige bortgang lrte meg mye om livet og har spilt en viktig rolle i forme meg til det mennesket jeg har blitt. I 30 r har jeg levd med et savn. N kjenner jeg et ansvar for ta vare p meg selv, trene jevnlig og bidra til at mine barn ikke skal kjenne p samme savnet og ikke minst at jeg vil bidra til at jeg skal kunne vre en del av mine barnebarns barndomsminner.

Jeg blir 60 n. Far skulle vrt 90. Da far dde s fortalte jeg mine elever (8 barnevernungdom) om den siste tiden.Om min sorg og mine savn. - Du er heldig, utbrt en av de tffeste gutta. - Heldig? sa jeg. Min far har akkurat gtt bort?. Da sier denne gutten noe som jeg har tenkt mye p. - Jeg blir bare misunnelig jeg, sier han og fortsetter - Nr jeg hrer hvor mye fint du og faren din hadde sammen. Jeg har aldri hatt noen far jeg.

Akkurat det br vi tenke p alle vi som har mistet noen underveis. Vi har hatt noe sammen med noen. Noe vakkert. Noe fint, og det m vi vre takknemlige for. Vi m lre oss til elske vr skjebne og at det ligger mye lrdom og dyrekjpt livserfaring i de bratteste motbakkene.

Vi brer alle p en historie. Livet har gitt oss noen stygge refiker. Vi m ta oss tid til srge, men vi m ikke vre s lenge i offerrollen og selvmedlidenhetens boble, at det blir vr identitet.

Vi m alltid videre. Livet gr n. Sprsmlet er hvordan vi klarer g videre med vr historie. Hvordan vi klarer bruke den til og kanskje bli en bedre venn og et bedre medmenneske. Vi kan ikke hjelpe noen med srge. Vi kan hjelpe hverandre med leve.

Noen ganger s tenker jeg at far har lrt meg alt jeg kan. Om det som er viktig i livet. Jeg er han evig takknemlig, og han vil leve i mitt hjerte, s lenge det er pust i meg. Og jeg har planer om 30 r til. Minst. For sikkerhets skyld, s lever jeg veldig. N. Jeg utsetter intet.

Sannheten ligger mellom alle sannheter.

Jeg kjrer bil p en annen mte n. Svrt annerledes enn nr jeg var 20. Det skyldes ikke det faktum at jeg har blitt eldre. Det skyldes at jeg har gjort meg noen erfaringer. Jeg har lrt litt om fart, bremselengder og hvordan en bil oppfrer seg p vt og glatt veibane. Jeg lrte det ikke fordi noen fortalte meg det. Jeg mtte erfare det sjl. En erfaring som kunne kostet meg livet. Det var svrt sm marginer og jeg hadde dem p min side. Mitt overmot, mine feilvurderinger kunne forandret alt. Alt for mange unge mennesker er ikke like heldige.


Vi som har levd en stund, har lett for mene noe, Spesielt om ungdommen. Vi blir ofte avfeid med at vi mener at alt var bedre fr. At vi er kuer som har glemt at vi en gang var kalv.


Kanskje vi burde tenke mer p at, vi som er godt voksne, sitter p en livserfaring og en klokskap som vi ikke hadde for 30 r siden? Kanskje det ikke handler om at vi har blitt noen gamle grinebitere, men at det ligger velment omsorg i vre ord?


Kanskje vi burde lyttet mer til de eldre og spurt dem oftere om rd nr vi mter en av livets motbakker? Kunnskap er ferskvare, men livserfaring bare modnes og blir sannere.


Vi over 55 er ikke s attraktive p arbeidsmarkedet. Vi er nok ikke s oppdatert p ny teknologi og vrt tempo er kanskje ikke like stort som fr. Da hjelper det kanskje lite at vi har god arbeidsmoral og er svrt pliktoppfyllende. Hvem ville g til en tannlege hvor det str p dra at her borer vi som for 50 r siden?


Jeg har blitt beskyldt for fokusere for lite p de som lykkes. At det faktisk er noen som har jobbet hardt, ftt gode karakterer, skapt noe, og blitt rike. Jeg tenker vel at dette er mennesker som ikke trenger min stemme. De har et stort nettverk og skoler og bedrifter er godt tilpasset de flinkeste.


S kan man jo diskutere hva det vil si lykkes. Hva slags kunnskap er viktig? Ensidig fokus p faglig teoretisk kunnskap gjr ikke ndvendigvis ungdom til gode mennesker. Vi trenger trygge unge som har gode holdninger, bryr seg om andre enn seg selv, kan ta kloke valg og kanskje viktigst av alt; bli gode foreldre.


Det er veldig mye vanskeligere reparere et delagt menneske enn bygge opp ungdom til bli et harmonisk og godt medmenneske.


Jeg velger alts vre en stemme for de som ikke framstr som vellykkede. Jeg vil gi dem tro p seg selv. Tro p at de duger. At de har en stor verdi selv om de ikke fr de beste karakterene, de beste jobbene og applausen fra samfunnet.


P den annen side er jeg mer enn middels interessert i de som lykkes. De som lykkes mot alle odds. Mennesker som hadde et svrt drlig utgangspunkt, men som klarer seg godt allikevel. Jeg vil svrt gjerne vite hvilke faktorer som spilte inn i snuoperasjonen og som fikk en delagt sjel til bli hel. Her ligger det mye visdom.


rlig deles det ut millioner av kroner til grndere og nyetablerere. Kanskje vi som samfunn burde ha fokus p de som over tid har vist at de fr det til? At politikere og banker spr dem hvordan de kan hjelpe dem bli enn bedre? Kanskje vi burde forske i hvilke faktorer som gjorde at de ble s gode?


Dagens ungdom er ikke verre enn ungdom var fr. Jeg vil ikke vre noen grinebiter som har glemt at jeg selv var ung. Jeg stiller bare noen enkle sprsml utfra min livserfaring og gjennom ha arbeidet med ungdom i 40 r. Hva slags kunnskap er viktig kunnskap? Hva er et godt resultat etter 13 rs skolegang Hva er viktigst? Hva slags karakterer vi fikk, eller hva slags mennesker vi har blitt?


Heier jeg ikke p de som lykkes? Det er nettopp det jeg gjr. Jeg vil ha et samfunn som skaper flere vinnere. De som taper, koster samfunnet dyrt.


Hvis samfunnets ml er skape "gagnlege" mennesker. Mennesker som er engasjerte, bryr seg om andre enn seg selv, kjenner p egenverdi, er trygge, tar kloke valg, kan disponere penger og bli gode forbilder og foreldre. Ja, s vil kanskje langt flere lykkes enn om vi har for stort fokus p karakterer og materielle verdier.


Kanskje vi har feil fokus? Vi har s lett for se alt det som ikke fungerer. Jeg traff en gjeng med ungdommer p 17, 18 r i gr, som var p vei opp en fjellovergang p sykkel. Jeg tenker at jeg hadde lyst til snakke med de ungdommene. Hvilke faktorer hadde spilt inn for at de p eget initiativ valgte bruke feriedagene p en slik mte i stedet for sitte hjemme bak en I-phad? Noen sykehjem og sykehus fungerer svrt godt. Hva har de gjort som fr det til? Det finnes eksempler p vellykket integrering. Hvordan fikk de til det?


Hva vet jeg? Ingenting! Jeg er bare en gammel gubbe som har gtt ut p dato. Jeg er allikevel fortsatt undrende og jeg stiller helt andre sprsml n enn jeg gjorde da jeg var 20. Det pfallende er at jeg er langt mer usikker p alt. Jeg er ikke like bastant i mine meninger. Jeg er mer opptatt av finne ut hva som er rett, enn hvem som har rett. Jeg har ikke lenger noen politisk partitilhrighet. Jeg har forsttt at sannheten ligger et sted mellom alle sannheter.



Dans med meg p sykehjemmet.

Nr rullatoren st ved min seng p sykehjemmet vil jeg ha mine egne bilder p veggen. De sm tingene som har sjel og som har fulgt meg hele livet m f plass p hyller, vegger og bord. Jeg vil ha blomster i vinduskarmen og en veranda hvor jeg kan kjenne snnavinden som kysser mine ftter. P bordet mitt s skal det ligge et album. Et album med bilder fra hele mitt liv. Da kan pleierne se hvem jeg er og vi vil alltid ha noe prate om.

Jeg vil ha pc s jeg kan vre p facebook, cd- spiller og TV. S vil jeg ha innflytelse p hva jeg vil ha til middag og gjerne ha et glass rdvin eller en kald pils. Kanskje vi kan g ut i hagen grille en gang i mellom.
Jeg vil at noen skal g en tur med meg hver dag, slik at jeg kan se menneskene og livet som pulserer der ute.

Hvis jeg ikke kan skrive mer s vil jeg at noen vil lytte til og skrive ned min historie. De kan lese den hyt slik at de andre beboerne kan hre, og at jeg kan lytte til deres. Slik kan vi kjenne p et fellesskap og en verdi. Kanskje vi kan spille kort sammen, sjakk eller PlayStation hvis vi orker.

Vekk meg med kaffe om morgenen, og se til meg nr jeg sier god natt. Hold meg i hnda nr jeg er redd og trk mine trer nr jeg har det vondt. Vis meg respekt kjre pleier. Jeg er ikke bare en gammel sliten gubbe. I meg lever en liten gutt, en far, en mann et menneske som har levd sitt liv og bidratt i samfunnet.

Stiller jeg for store krav? Dette er ting som mennesker stort sett tar som en selvflge nr de er midt i livet. Kanskje vi aldri har fortjent eller trengt denne omsorgen mer.

Som mennesker er vi likeverdige. Vi kom nakne inn og vi gr nakne ut. Alle mennesker som lever s lenge at de trenger litt ekstra hjelp mot slutten av livet, fortjener dette. Alle sykehjem i hele verden burde vre det snn.
Det m ikke vre slik at bare de som har penger kan kjpe seg en verdig sykehjemsplass. Spesielt politikere burde vre garantert plass p et kommunalt sykehjem. Da ville de kanskje gjort noe med dette mens de enn var unge og hadde makt.

Vi andre! Vi andre m gi de gamle en rst, mens vi enn har den. Det gjelder forresten alle andre svake grupper. Penger er makt. Hvem er det som flyr i korridorene p Stortinget og pvirker politikerne? Ikke de gamle. Ikke de syke. Ikke de som sliter og ikke du og ikke jeg. Vi er bare noe verdt hvert 4. r. Da snakker de med oss p gata og lover ting de ikke har tenkt til holde. Vr stemme gir dem makt. Makt til realisere seg selv og komme i posisjoner.
Hvor er min helt? Hvor er politikeren som tenker med hjerne og hjerte? En med engasjement og ekte vilje til kjempe for rettferdighet og tale de svakes sak. Det er lett glemme hvor man kommer fra, nr man fr plass ved kongens bord.

Osloferie.

Til tross for ferie, s vknet jeg 06. Nr jeg drikker l p byen s spr de om jeg vil ha 06. Da svarer jeg at det er det jeg er vant til og at det som regel er slik det blir. 06, alts.
S spr kelneren om jeg skal sitte ute eller inne spise. Da svarer jeg alltid at jeg skal sitte inne, fordi jeg har hrt at det er s dyrt spise ute.
Bylivet har lrt meg at det er feil svar. Det er dyrere spise inne.
- Ta med eller spise her, sier de. Da skal du svare: - Ta med.
Hvis ikke s legger de p prisen. Spesielt p Burger King eller p et av byens bakerier.
S jeg svarer automatisk: Ta med. Det frte til at, jeg her om dagen, satt i en park med en hvit pappeske og forskte spise et stort stykke marsipankake med valntt krem, uten hverken skje eller gaffel. Da var det ikke s mye billigere lenger. Jeg mtte kjpe en pakke med vtservietter p Spar i tillegg.

Vi finner oss i alt i dette landet. Vi bare godtar og vi betaler. N betaler vi regningene vre selv, og selv om vi gjr det, p for banken p enkleste mte, ja s fr vi et gebyr p kr. 35. Servicen blir drligere og prisene stiger.
P utestedene tar de det som en selvflge at vi skal betale mer enn ting koster. 06 koster kr. 93,- . Hvorfor kan jeg ikke bare f betale det da? I det du stikker inn kortet, s m du selv justere belpet. Totalpris, str det. Indirekte sier de: "Det koster 93, men vi regner med at du betaler 100,-
Jeg kjpte en baguett i en disk p Storo kjpesenter. Det vil si; en halv baguett, som de var s snille dele for meg, ha smr p og legge inn to skiver med skinke og to skiver ost. Tenkte det var bedre enn sunnere enn plse og lompe nr jeg var sm sulten. Pris:96 kroner!

Jeg liker ikke tenke p penger nr jeg har ferie. Da skal jeg kose meg. Jeg tenker at i r s tar jeg ferien i Oslo, og at jeg da sparer penger p ikke reise til Syden.
Jeg er ikke like sikker p det lenger. Nr jeg har kjpt trikkebillett, spist en baguett, en softis og en l p veien, ja, s har jeg brukt 50 Euro fr jeg har satt meg ned ved et restaurantbord for spise. Og spiser jeg et mltid, som jeg gjr i sydligere strk, med tilhrende rdvin, ja s koster det like mye som en restplass til Syden.

Her om dagen var jeg i Frognerparken. Da mtte jeg tisse, og siden jeg ikke ville lure meg bak et tre, s gikk jeg p toalettet p restauranten jeg satt og drakk l. Der satt det en med kortautomat og jeg mtte dra kortet og betale 15 kroner for tisse! Forsyne meg mtte jeg ikke skrive inn totalpris der ogs!

100 kroner for f len inn og 20 kroner for f den ut igjen. Jeg burde ftt 50 kroner i pant for hver halvliter som kom ut.

Jeg er alene og jeg klarer meg. Jeg kan vurdere hva jeg bruker penger p.

Mine tanker gr til barnefamilier som skal p "Tusenkronerfryd", Hunderfossen, eller i dyreparken. De som skal kjre bil gjennom Norge, med bensin til snart 17 kroner literen og betale bompenger underveis.

N skal jeg ut g en lang tur. Det koster heldigvis ikke mer enn slitasjen p skosla. Forelpig.



Barn trenger ogs respekt.

Vis barna respekt!

Det er lett gjenta det noen har sagt fr. Det kan vre lurt vente med mene noe til man ser hvem som fr applaus.

Det er imidlertid en mye strre prestasjon og tenke en helt ny tanke. En tanke som kan vre en spire til positiv forandring. Den forandringen m starte i deg selv, fr den kan vokse seg fram i andre. Til slutt kan din nyfdte tanke, vre med forandre et samfunn eller en verden. Er det ikke fantastisk tenke p? At en tanke i et enkelt lite menneske kan forandre verden. Ikke? Alt som har skjedd i historien p godt og vondt, startet akkurat slik.

Nr det er helt stille rundt deg, forsk da og tenk en helt ny tanke. Vi trenger det. Alt for mye har blitt til, uten at vi har tenkt p hvorfor. Noe ble til i en annen tid, og forblir slik, fordi vi ikke tenker nytt.

Er du glad i barna eller barnebarna dine? -Et dumt sprsml, sier du. Selvflgelig er du det. Da vil jeg bare be deg tenke igjennom at det er IKKE et grunnleggende behov hos barn vre sammen med voksne som drikker i ferien, blir annerledes og litt ugjenkjennelige.

Hvis vi er glade i vre barn, s br vi vre sammen med barna vre p barnas premisser. Gi deg selv rom til vre deg selv hvor du kan tilfredsstille dine egne behov. Det er ikke noe galt i det. Bare vr bevisst p nr du gjr det.

Det er s godt med ferie. Senke skuldrene og pleie bare seg selv. Det er ogs fint vre sammen med barn p barns premisser. Det vre tilstede og bli en del av deres verden, tanker og fantasier.

Jeg moraliserer ikke. Jeg bare ber deg vre bevisst p nr du gjr hva. Hvilken rolle du har i yeblikket.

Er du mor, far eller besteforelder? Eller har du kvalitets tid for deg selv og dyrker dine egne behov?

Jeg sier bare at du skal gjre en ting av gangen og ikke begge tingene p en gang. Hvis du er bevisst dette, s tror jeg du fr strre utbytte av begge deler.

I alle fall vil barna f strre utbytte av deg hvis dere er sammen i samme yeblikk som to likeverdige mennesker. Hvordan kan vi lre barn respekt, hvis vi ikke viser dem respekt.

Samlivskrise! Trenger rd.

I dag har jeg bodd sammen med meg selv i 6 r. Det betraktes visst ikke som noen kunst. Hvis du derimot bor sammen med noen s markeres bde bryllupsdager og dagen man traff hverandre. Det kan virke som om det er en strre prestasjon leve sammen med noen, enn bare med seg selv.

6 r, uten g inn i et langvarig forhold er ingen drlig prestasjon det heller. Jeg innrmmer at det til tider er slitsomt. Ofte klarer jeg ikke bli enig med meg selv om hva jeg skal finne p ogender opp med gjre ingenting. Det samme gjelder alt det fornuftige og praktiske som skulle vrt gjort. Utsetter man det lenge nok s vokser rotet og blir til slutt uoverkommelig. Nei, jeg er ikke lett leve med. Bare det finne ut hva jeg skal ha til middag, kan fre til heftige diskusjoner.

Ved flere anledninger har krangelen blitt s alvorlig at jeg ikke har snakket med meg selv p flere dager. I gr nektet jeg ligge inntil meg selv og mtte g legge meg p sofaen i stua. Jeg har n vrt inne p soverommet tre ganger og hpet p forsonings-sex, men jeg har avvist meg selv alle gangene.

N er det ikke mye til stemning i heimen og jeg vurderer ske rd hos en samlivs-ekspert. Jeg har til og med skaffet separasjonspapirer, men nekter skrive under.

Det er ikke s rart nr jeg tenker p alle de praktiske tingene som m ordnes. Hvem skal ha hva? Dessuten har jeg ikke rd til skaffe meg en bolig til.

S da blir det til at man holder ut. Jeg tenkte kanskje at en ferietur kunne gjre susen. Lange gode mltider hvor jeg ser meg selv i ynene og flrter over og under bordet. Bade naken i Middelhavet og se p en vakker solnedgang. N har jeg diskutert dette i 14 dager, uten finne ut hvor jeg skal dra.

S da sitter jeg her da. Med sju uker ferie foran meg. Feriepengene er p konto og mulighetene er mange. Det hjelper lite nr stemningen er s anspent som den er. Det er ikke lett leve med en egoist som gjr akkurat som han vil. N har han gjort det i 6 r og det nrmer seg et metningspunkt.

N sker jeg rd i det offentlige rom. Hva kan jeg gjre for at jeg skal bli venn med meg selv igjen? Kjpe blomster? Be meg p middag? Rydde og vaske huset til jeg kommer hjem?

Sofaen er ikke god ligge p.

Hilsen fortvilet.

St. Hans.

St, Hansaften. I dag vil alle menneskene i Norge ut med btene sine, lage bl p en holme og spise god mat sammen med et to-sifferet antall venner. Trekkspill og mkeskrik i hver en vik. Her sitter jeg helt alene og har bare facebook snakke med, mens dansen gr p Sunnan og Mkeskjr. Jeg har ikke en robt en gang, og ikke en gang rd til en btplass. Nr jeg tenker meg om s har jeg ikke en gang sko til danse med p brygga. Det er vel i grunnen s ille at jeg ikke har sangstemme en gang.

Hvis man er alene eller kanskje har drlig rd s kan man lett g inn i offerrollen ved hver eneste hytid hele ret. Da fokuserer man p at alle andre har det s mye bedre enn seg selv og velger tro at man er helt alene om vre ensom og at man omtrent er den fattigste i dette landet. Man blir misunnelig nr man ser alle de som er ute reiser, de som har fine biler og bor i store fine hus.

Ordet misunne er et stygt ord. Det vil si at man ikke unner andre noe. Det er en stygg tanke og den tanken setter deg selv i et drlig humr. Det er ikke mer synd p deg enn p andre. Gled deg med alle de som reiser og gir uttrykk for at de gleder seg til noe. Vr din egen lykkes smed. Du har det mye bedre enn du tror og slutt sammenligne deg med alle de som du tror har det s bra. De som sitter p de fineste restaurantene, har de strste husene og fineste bilene og btene. De kan ogs vre svrt ensomme bak fasaden, tar alt de eier som en selvflge og deres lykkeflelse kan ligge langt under din egen.

Du vet inderlig godt at de fineste tingene i livet ikke koster penger. Livet bestr av valg og det er meget mulig at du kan gjre noe med din egen konomiske situasjon hvis du tar de rette valgene. Srlig hvis ditt ml her i livet er bli rik. Jeg vil heller dyrke vennskap. Jeg vil s kjrlighet der kjrlighet ikke finnes. Da har man noe hste i de tider av livet hvor man trenger det.

Jeg kjenner folk med bt, Jeg kunne pratet meg inn i det gode selskap, vrt med p bryggedans sammen med mennesker jeg egentlig ikke hverken liker eller kjenner s godt.

Jeg ville nok heller velge sitte ved et fiskevann, med en venn som kjenner meg p godt og vondt, drukket kaffe fra termos, sett solnedgangen og vrt tilstede med hele meg i den lyseste sommernatta p hele ret.

Jeg er i grunnen s trygg n, at jeg kan gjre det helt alene. Jeg har visshet om at jeg har venner. Jeg har en god og omsorgsfull familie. Jeg mangler intet. Jeg misunner ingen. Jeg lager meg min egen dag og velger selv om jeg vil vre alene eller sammen med noen. Jeg velger vre sammen med de som ikke er strre enn seg selv. De som ikke dmmer andre. Ekte mennesker som det er godt vre sammen med.

Lag deg nok en god dag. Tenk over alt du har vre glad for. Skulle du nsket deg en annen St, Hansaften enn du klarer f til i dag, ja s lag deg en plan, forflg en drm og jeg sikker p at du klarer lage deg det neste r.

Men som jeg skriver nesten hver dag; Livet gr n! Dagen i dag er en fantastisk dag ha det bra p. Hvis du ikke er fornyd med det livet du lever s m du finne deg et ml og g mot det mlet.

Hvis du derimot ser at du har det bra som du har det, ja s kan du tenke som Ole Brum. - "Hvor skal vi hen i dag, Ole Brum", sa Nasse Nff. -"Ingen steder", svarte Ole Brum. S gikk de videre.



Les mer i arkivet Juli 2017 Juni 2017 Mai 2017
Danic

Danic

61, Oslo

Jeg er glad i og skrive og noen ganger s danser ordene med meg. Jeg prver bruke dem til sette ord p det fler enn jeg gr kjenner p. De som leser alle blogginnleggene vil ogs se at jeg forteller en historie. Jeg er fornyd nr jeg nr inn til deg p en slik mte at du gleder deg til neste blogginnlegg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits