ordsomdanser

Når du skal komme hit så tripper jeg hjelpeløs  rundt og strør små roser, dikt og gaver der jeg vet du skal sitte, stå og gå. Lysene er tent og bordet er dekket og jeg kjenner en innvendig vibrering av forventning og lykke. Alt jeg gjør. Gjør jeg for deg. Alt jeg tenker, dreier seg om deg. Og alt jeg føler. Det føler jeg for deg.

Når du er her er alt komplett. Du fyller rommet. Du fyller meg. En intens tosom øyeblikksopplevelse som man skulle  ønske varte evig. Øyne møter øyne. Ord møter ord og hud møter hud. Det kan regne, blåse og snø uten at vi registrerer annet enn hverandre.

Når du skal dra kommer den vanskelige avskjeden. Jeg kunne ikke sove i natt. Tiden med deg er for kostbar til å sove bort. Jeg lå på albuen og strøk deg på kinnet mens du sov.  Jeg hørte din pust og og snuste deg inn. En avskjed i morgengry hvor tiden blir knapp. Kyssene, ordene  og smil i tårer. Smilet ligger i gjensidigheten og jeg skjønner at du elsker meg når du kommer inn igjen for tredje gang bare for å få et kyss til.

Når du har dratt så henger din lukt ennå igjen i min pute. Dine lepper er på mitt glass og jeg kan ennå kjenne følelsen av huden din i mine hender. Jeg hører stemmen din i telefonen og vil blir tullete som fjortiser. -Legg på først du. -Nei, du først. Vi legger på samtidig. En, to ....tre. ..... Hallo! Du la ikke på du!

Hver natt har en morgen, hver dag har en kveld, hvert smil har
en tåre og hvert hallo, et farvel. All sorg har litt glede,
hvert ja har et nei, og jeg....... jeg vil bare være med deg.  

Hvis du blir fanget i mørkets edderkoppnett, så sitt iro til lyset kommer og riv deg deg løs mens mørket gjemmer seg for lyset.

I den mørke stillheten som kalles natten,kan man gi de mørke tankene næring. Alt savnet, sårene og vemodet som ikke tåler dagens lys. Blaffrende lys og vond stillhet akkompagnerer de vonde tankene og man leder seg inn på en mørk tankesti omgitt av uhyrer, avgrunn og skrik. Denne uroen som søvnen ikke kunne befri deg fra. Denne uroen som du føler at bare er din og som du tror ingen andre kan forstå. Du bærer en tung bør og andres velmente ord og råd kjennes som nye steiner i børa di. De sier du må tenke anderledes, handle anderledes at du må sørge for forandring. Det er vondt å høre om alle stier du burde ha gått. Alle topper du skulle besteget, når bena er tunge som bly og hvert steg er en evighet. Bare her i mørket i samtale med mørkets fyrste får tankene dine gjenklang. Sammen drar dere hverandre ned i fortvilelsen og avgrunnene hvor de eneste ord som finnes er tårer.  Du er et offer og mørkets fyrste hjelper deg og synes synd på deg selv. Da kan det være godt å vite at det er mørkest før daggry.  .

For sakte og stille, kanskje når du har glemt at den finnes, så kommer en ny morgen. De levende lysene blir kvalt av livets lys. Den vonde stillheten blir svelget av fuglekvitter og de våte dråpene på ditt kinn tørkes inn i varmen fra solens stråler. Lyset, dagen og livet roper på deg. Mørket har tapt og du står der naken, sårbar og strekker armene mot himmelen. Vinden kjærtegner din kropp og du har ingen mørk krok å gjemme deg i mer. Langsomt fylles du med nytt livsmot og når en medmenneskenabo smiler til deg og sier: "Lenge siden jeg har sett deg", så kjenner du at du har verdi og at du igjen klarer å løfte dine ben.

Foran deg ligger dagen. Ubrukt og ny. Lukt på blomstene. Se sommerfuglenes skjønnhet. Lytt til fuglesangen og barnelatteren. Klink kuler med en liten pode.Gi et annet menneske din nærhet. Strekk ut armene og løp over engene. Gi næring til drømmene, så kanskje du får sove til natten og mørkests fyrste kan kjenne på den ensomhet han fortjener.

Denne ene som lyser mot deg og som du synes er den vakreste blomsten på blomsterenga.

Noen vet ikke sitt eget beste. Ja, du vet sikkert hva jeg snakker om. Det er han eller hun som du ser der ute som er alt det du drømmer om. Du bare vet at dere hører sammen. Alt som mangler er at vedkommende skal oppdage det selv. Du står foran og hopper opp og ned og vifter med armene, men blir du sett? Å nei da.

Denne ensidigheten er frusterende og kan gjøre deg mer enn fortvilet. Jeg har også en der ute som lyser mot meg som den vakreste blomsten på enga. Jeg bare vet at vi egentlig hører sammen og at ikke bare hun er den rette for meg, men at jeg er rett for henne også. Men denne vissheten er til ingen nytte når hun overhodet ikke ser det samme. Slik som jeg ser det, ja så vet hun ikke sitt eget beste.

Hvor lenge må man vente? Hvor mange signaler må man gi? Hvor lurt er det å la hjernen få næring til tankene på den som ikke vil ha deg? Som regel så holder vi på alt for lenge. Vi bytter strategier og håper stadig om at vedkommende plutselig skal se lyset.

At det ikke skjer, burde ikke overraske deg. For du har sikkert vært, eller kanskje er, i samme situasjon, men på motsatt side. Det er noen som vil ha deg, men du er ikke istand til å gjengjelde de følelsene. Våre svar blir vage og utydelige. Allikevel så undres vi hvorfor ikke vedkommende tar signalene. Men vi vil ikke såre og viser bare indirekte at vi ikke er interessert. Det kjennes tøft å si til noen at det aldri kommer til å bli dere to.

Så da går vi der da og irriterer oss litt over de som ikke tar signalene og samtidig så bærer vi på drømmen om at den vi har sett plutselig skal våkne.

I et forhold så må det være balanse og gjensidighet. Jeg vet at det finnes forhold som har blitt til fordi den ene har vært tålmodig og at den andres følelser har våknet over tid, men det er vel unntakene. Jeg nekter å sitte med lua i hånda. Jeg vil at hun skal se meg slik jeg ser henne og at vi skal starte med det samme følelsesmessige utgangspunkt.  Alt handler om gjensidighet og balanse.

Sånn kan vi analysere og tenke når vi går rundt og drømmer i vår singeltilværelse. Inntil det en dag dukker opp et menneske med en sjel og en utsråling som slår bena unna all sunn fornuft og alle forhåndskalkyler. Ingen vet hvordan kjærligheten ser ut og i hvilken fasong den dukker opp.

I mellomtiden så hender det at vi tror vi forelsker oss i den vi ikke kan få. Vi fantaserer og pirres av det uoppnålige. Noen sikter høyt og fristes av denne jakten på denne storoksen som gjemmer seg hver gang vi nærmer oss. Hvis vi skal komme så nær som vi ønsker så må vi nesten skyte den. Hvilken glede har vi av nærheten da?

Så da endrer vi strategi, legger vekk børsa og slår leir. Ville dyr har en tendens til å komme nærmere når vi slutter å jakte på dem.

Så da sitter vi her da. Og stirrer i bålvarmen. Vi skvetter hver gang det knekker i en kvist, men tenker at hvis han kommer, så skal jeg virke uinteressert. Han skal få kjenne på den samme ubalansen som jeg har kjent på. Så det så.

Sånn går no dagan og dermed også livet. Vi venter, håper og drømmer om det vi ikke kan få. Nettopp av den grunn: at vi ikke kan få det. Men har du vært deg sjøl og gitt det du hadde og vedkommende ikke ser deg, så kan det vel kanskje være like greit å bytte skog. Har du bommet på et straffespark, så får du ikke ta det om igjen.

Kanskje du ikke er tilgjengelig for ny gjensidig kjærlighet fordi du er blindet av drømmen og håpet på det du ikke kan få?

Jeg kjenner som sagt en som ikke vet sitt eget beste. Som ikke skjønner at jeg ville være alt hun har drømt om. Jeg kunne sagt at hun bare for ha det så godt. men hun vil jo aldri få vite hva hun gikk glipp av.

Jeg må nok videre og gi andre en sjanse, men inntil videre så har hun en tendens til å snike seg inn i min drømmeverden legge seg på armen min hver kveld. Da hvisker hun navnet mitt og med tårevåte øyne så beklager hun hvor blind hun har vært og sier at hun ikke kan leve uten meg. Men jeg elsker henne jo ikke. Hun har bare gitt drømmene mine et ansikt.  

Bare du vet hva som rører seg i ditt eget livshus. Vi andre ser deg bare når du åpner vinduet og kommer ut døra for å være sammen med oss en liten stund.

Det er så lett å skylde på andre. Det er så lett å skylde på ting utenfor seg selv. Jeg har blitt som et såpestykke som sklir unna når noen vil ta tak i meg. Jeg lytter dårlig til mennesker som vil meg vel. Jeg tror at jeg selv er klok og vet svaret på alt. Jeg sier at jeg har det best alene og har overbevist meg selv om at jeg virkelig mener det. Jeg henter mitt sjølverd og mine bekreftelser gjennom jobb, bloggskriving og når jeg av og til leder en fest eller et arrangement. Det er mange som vet hvem jeg er og det er mange som har ment noe om meg. Det fine med å bli eldre er at man blir tryggere. Jeg er ikke lenger så opptatt av å bli likt. Jeg er ikke så redd for å drite meg ut. I det hele tatt så er jeg ikke lenger så forfengelig som jeg var.

Jeg har en fantastisk familie. Jeg har mange venner fordelt over flere fylker og flere land. Mennesker som jeg vet hadde strukket seg langt for å være her hvis jeg virkelig trengte det.

Jeg har alltid vært flink til å samle folk rundt meg. Nå skal jeg snart på singeltur til Danmark med over 50 mennesker. Jeg skal arrangere bloggtreff og en stor mimrefest for camingen jeg drev i mange år. Senere i sommer skal jeg møte gutta fra idrettslaget og kameratene fra Trysil.  I går var jeg guide i Oslo`s gater og sto på benker og steiener og snakket med innlevelse om en tid som var.

De fleste vil se en mann som er trygg på seg selv, som er flink med ord, som har omtanke for andre og er full av sjøltilitt. Noen vil kanskje si at jeg har i overkant stor sjøltilitt og at jeg framstår som brautende og lite ydmyk. Men folk kan bare vurdere det de ser og med min store åpenhet om egne følelser og vanskelige ting, så tror noen at de kjenner meg ganske godt også.

Dette bildet er skapt av meg selv og jeg har gitt utrykk for at jeg er stolt over den jeg har blitt og føler ikke lenger noe behov for å si unnskyld for min manglende beskjedenhet. Jeg vet hva jeg kan og jeg vet også hva jeg ikke kan. Livet er nå og jeg har funnet min lille solskinnshylle i fjellveggen.

Nå lurer jeg på om hele dette bildet bare er en illusjon. Jeg har vært gjennom en prosess i min ufrivillige singeltilværelse som jeg har trodd har vært god og riktig for meg. Veien har blitt til mens jeg har gått og bena har blitt lettere å løfte med tiden.

Jeg har trodd jeg har funnet meg selv. Jeg sier at jeg har blitt god på livet og framstår som en hobbypsykolog som har svarene på det meste. Jeg lever på en illusjon om at alt er bra. Jeg kjenner på lykke og gleder meg til en ny sommer. Jeg har blitt en observatør til livet. En liten poet som setter ord på de små tingene med dansende ord.

Noen ganger så bør man se på seg selv med realistiske øyne. Hvis man er forelsket i seg selv, så kanskje det ikke er så lett å se alt som er feil. Hvis jeg observerer meg selv utenfra og kun ser på min atferd, så finner jeg symptomer som gjør meg bekymret.

I flere uker nå så har jeg våknet mitt på natta i mitt eget tankespinn om ord jeg skal bruke som guide eller vert på singeltur og som campingvert. Jeg vil gjøre det bra. Jeg vil kjenne meg trygg. Jeg vet at jeg vil klare jobben og du vil se det trygge mennesket som jeg har beskrevet ovenfor. Sånn var det i går også, men når jobben er gjort, så kjenner jeg meg så utrolig sliten. Akkurat som jeg i lang tid har bygd meg opp for å by på meg selv. Når jobben er gjort så faller jeg sammen og lengter hjem til min lille trygge ensomme leilighet. Jeg sier nei til det sosiale felleskapet og reiser hjem mentalt utslitt og med tårer i øynene. Jeg har vært i selskap, vært toastmaster eller holdt tale og kjent de samme symptomene.

Jeg har vent meg til stillheten i min egen lille leilighet. Dene forutsigbarheten og følelsen av kontroll over alt som skjer. Det jeg trodde var frihet og lykke. Jeg har aldri kjent savnet av en bestevenn sterkere enn i går kveld. En som bare var der og lot meg være nær uten at ord var nødvendig. Det å se sin  egen kontrast mellom den trygge mannen som står foran en stor forsamling og høster anerkjennelse for velvalgte ord, og den lille puslte guttungen som med tårer i øynene kjenner seg liten redd og alene.

Nå sitter jeg en søndag morgen i stillheten og er min egen psykolog igjen. Diagnosen er sosial angst. Jeg må bygge meg opp over lang tid for å være sammen med mennesker og by på meg selv. Når det er gjort blir jeg mentalt sliten og kjenner på tomhet. Som en liten unge som har falt og slått seg og det ikke er noen voksne der til å trøste.

Er det bare jeg som kjenner å sånne ting? Har jeg dyrket min alenetilværelse til de grader at jeg har blitt redd mennesker? Å bli alene har vært min store skrekk. Nå har jeg brukt fire å til å tvinge meg selv til å trives i eget selskap. Til å si til meg selv at livet er fantastisk alene. Jeg har spunnet meg inn i en puppe hvor ingen kan nå inn og ingen kan såre meg. Er det prisen for det jeg må betale nå? Å bli alene var for meg et nytt og ukjent landskap. Jeg tror jeg har gjort så godt jeg kan uten kart og kompass. Jeg hører ekkoet av stoltheten til en liten unge som sier "Klare sjøl jeg". Jeg driter i værmeldinga, for været får jeg ikke gjort så mye med, dessuten blåser det lite på en som har isolert seg i sitt eget lille livshus.  men jeg burde kanskje lyttet til kjentfolk.

Foto: Arve H. Tangen 

Om du ble en bregne som fikk plass i skyggen, så vær fornøyd med det.

Du er vakker og bra nok som du er og bare ditt selvbedrag om at rosene i solen har det bedre, står i veien for din egen lykke.  

Jeg vil ut og strekke armene mot himmelen og kjenne at det er vår. Jeg har gjort vårrengjøring, funnet fram tynnere klær og er klar for solens varme stråler. Men kaldt regn gir meg følelse av høst  og jeg må være tålmodig. Vi må tro på solen selv om himmelen er grå og før vi vet ordet av det så kan vi sitte på uterestaurant og nyte vårens første  utepils.

En delvis avrevet muskel og betennelse har satt en stopper for løpingen. Jeg er bekymret for min egen ytre markedsverdi, men tenker samtidig at det ikke er så farlig heller. Jeg søker ingen ny livsledsager og har det bra alene. Allikevel slkal man ha det bra med seg selv og det er en grunn til at vi snakker om trivselsvekt. Trening gir overskudd og gjør man at men er mer fornøyd med seg selv.

Ting som man utsetter og gruer seg til gir samme tilfredstillelsen når man endelig får gjort det. Slik var det med den lenge utsatte vårrengjøringen som jeg fikk gjort unna i helga. Nå ligger rydding av kjellerboden og venter på min tiltakslyst. Livet er en balanse mellom ting som må gjøres og ting man har lyst til å gjøre. Det siste er lettest å få til.

Disse dagene hvor nordavinden sender et kaldt gufs over sørnorge kan kanskje nettopp brukes til ting som man har utsatt. Den største tilfredstillelsen jeg kjenner i min singeltilværelse er det at jeg selv bestemmer når og hvordan ting skal gjøres. Jeg savner ikke noe spark bak. Det er uansett den som eier problemet som må løse det og nå kjenner jeg at tiden er inne for en ny røykestopp. Om jeg ikke kan løpe så får jeg gå noen lange turer og kjellerboden får få min oppmerksomhet i helga.

Som jeg har skrevet før så er vi alle statsministere i eget liv. Når man er alene så kan men lett utsette ting og bare velge de enkleste løsningene. Men på et eller annet tidspunkt så kjenner man på økt livskvalitet av å få gjort ting unna. Jeg har fått mer kontakt med den feminine siden av meg selv og kjenner i større grad gleden av å ha det rent rundt meg og ha en blomst på bordet. Jeg har levd i forhold hele mitt voksne liv og har skjønt i min alenetilværelse at jeg har blitt passifisert. Det er så mange små ting kvinnene i mitt liv har tatt tak i før jeg har rukket å tenke på dem og som jeg nå har fått et eieforhold til.

Så er spørsmålet om jeg i det hele tatt savner noen kvinne. Jeg trenger jo ingen til å dele husarbeidet med og jeg klarer meg brukbart økonomisk alene. Fysisk nærhet gir tomhet hvis det ikke ligger mental nærhet i bunnen. Så når jeg ikke trenger noen til å dele husarbeid, utgifter og sex med, ja så er vel livet i grunnen fullkomment når man er alene. Det eneste som gjenstår er den mentale nærheten til et annet menneske. Den som kjenner deg på godt og vondt og som er der uansett og som du kan dele alt med. Klart jeg savner det noen ganger, men veien fram mot en slik nærhet synes så uoverkommelig lang. Andre på min alder har brukt et halvt liv på å komme så nær hverandre. De har denne mentale nærheten og de har alle de materielle tingene på plass, men allikevel så kan jeg ikke se at de nødvendigvis er så mye lykkeligere enn jeg er .Det som i utgangspunktet er fint tar de ofte som en selvfølge og de er lite flinke til å verdsette det. Det er kanskje bedre å komme hjem sliten og liten til bare seg selv enn å leve sammen med noen som man ikke kan være liten og puslete sammen med?

Jeg eier og tjener mindre enn de fleste av mine venner. Jeg har ufrivillig blitt alene og jeg har kjent på et par tunge depresjoner.  Hvis jeg fokuserer på det, så kan jeg lett bli misunnelig å bitter. Hvis jeg sammenligner meg med menneskene i hele verden, så er jeg blant de 5% rikeste og det finnes nok av eksempler på folk som har gått brattere motbakker enn jeg har.  Så lykkefølelse handler ofte om hvem man sammenligner seg med og jeg bærer jo i meg drømmen om alt jeg kunne gjøre hvis jeg en gang skulle vinne i lotto eller uventet få en stor sum med penger. Sånn er det også med kjærligheten. Jeg er ikke låst i en tosomhet. For meg er en ny vår en virkelig ny vår. En ny dag er virkelig en ny dag. Jeg er fri til å forfølge de vibrasjoner som blir sendt min vei. Denne frihetsfølelsen fyller meg med håp og spenning. Også har jeg drømmen. Drømmen om at hun plutselig skal stå der å lyse mot meg, ta hjertet mitt og la meg sveve i et nytt øyeblikk av livet.

Men jeg jakter ikke. Hverken på kjærlighet eller rikdom. Jeg våkner om morgenen og smiler og synger. Jeg kjenner på livskvalitet enten jeg rydder kjellerboden eller sitter med årets første utepils. Jeg tror på solen selv om nordavinden er kald og himmelen er grå. Jeg bærer i meg drømmer om kjærlighet og rikdom. Jeg gir hver ny dag en mulighet til å bli min aller beste dag.

Ser du en undertone av savn og misunnelse sier du? Joda, jeg har kjent på det og jeg har brukt tid på det. Bortkastet tid. Den dagen du tror at det er mere synd på deg enn på andre så har du slått bena under din egen lykke. Selv om du føler at du trakk ett av de korteste stråene vår herre hadde i sin hånd, så er du fortsatt din egen lykkes smed. Ditt liv har blitt som det har blitt. Snu deg ikke mot den eller det som spente bein på deg. Det er ikke den veien du skal og det er dumt å bruke mentale krefter på ting du ikke for gjort noe med. Men dagen i dag er din. Ditt liv er ditt og det er du som er statsminister iditt liv. Lag deg en positiv regjeringserklæring. Selvprofeti har lett for å gå i oppfyllelse.

Tro på solen selv om du ikke ser den. Tro på kjærligheten selv om du ikke eier den. Lykken eier du og skaper du selv. Det kommer bare an på hvem du sammenligner deg med. Og drømmen!? Den kan ingen ta fra deg.

Jeg vil at mine ord skal være som et fiskevak. Et tungt sippvak som sender bølger mot bredden der du sitter og kjenner på livets egen hvilepuls. Vakringer som når deg på en slik måte at du vet at du ikke er alene. Som fyller deg med spenning, håp og drømmer. Et øyeblikk som bare er ditt. . Du venter i spenning på neste vak  og kjenner trang til å fange fisken bak ringene. Da slår det deg at du da kun vil sitte tilbake med minnene og stillheten. At du mister din egen spenning, ditt håp og din drøm. Plutselig forstår du hvorfor enkelte fiskere setter storfisken tilbake i livets elv. Søk heller hit og lytt til dine egne hjerteslag. Vent på neste vak og ta vakringenes vibrasjoner med deg inn i bylarmen, i visshet om at du allid kan søke tilbake fordi du klarte å vise måtehold og nøyde deg med lyden av vaket og vibrasjonene fra ringene.  

Innover. Innover i den mørkeste skogen. Der ser jeg dine tunge forefar og vet at du har ryddet stien. Da kjenner jeg meg trygg både i hildringstimen, i min beste dag og når dagen svinger på hatten og synger den blå salmen. Når jeg sitter ved roten av et trygt tre og ser St.hansormer danse inn i natten,så kjenner jeg din trygge nærhet. Du har risset piler inn i de største og sorgtunge trærne som forteller at jeg må videre og de viser vei. De viser vei mot det lyset fatet som solen har hamret flatt og ved bredden står du med lommene fulle av klinkekuler, smilende og sier: -Velkommen hit.  Alt er fullbragt og vi snur våre hoder sakte og titter opp mot drømmeren i tårnet.

 Jeg fant en Prestekrage i livets vår,

med kronblader, hvite og uten sår.

Elsker, elsker ikke,  ELSKER!, ropte det siste blad

Jorden bevret, og jeg var glad.

Så danset vi nakne på blomstrenes eng.

Vi lå så tett og enga var seng.

Men dansen tok slutt og bena ble tunge

da du ble betatt av en en Tiriltunge.

 Du fortjente en Blåveis og: Reis din vei!

I steden så gav jeg en Forglemmegei.

En Prestekrage uten blader sier alt

en gulnet klump av smerte som smaker salt.

Dette  fjerne sorgtunge  blikket

og bladene som sier elsker, ELSKER IKKE.

Nå har jeg blitt en Løvetann

som står i skitt og sølevann.

og noen skulle plukket meg,

og noen skulle være deg.

Din omsorg er som kvinners flest

du gir meg det jeg trenger mest

et eggeglass med vann.

Men nå har jeg blitt så  hvit og grå.

En slik som du kan blåse på.

Jeg kommer med en sommervind

og stryker dine myke kinn.

Små ord av lengsel. håp og smerte

fra Forglemmegeiens hjerte.

Et lite fnugg slår atter røtter,

og blir en blomst ved dine føtter.

Så plukk meg da og ta meg inn,

og gi meg plass ved sengen din

En Løvetann kan lykken nå så over all forstand

når jeg ser deg sovne inn fra et eggeglass med van

Husker du de gamke kjerreveiene med gresstufser i midten? En slik har jeg gått i dag og kjent en eim av svunnen tid. Jeg har sett hesthov og gåsunger som jeg før plukket og ga til mor. Det er vanskelig å forestille seg at dette gulbrune gresset, disse nakne bjørkene og den gjørma går svanger med ufødt liv. At dette grå triste bærer i seg en ny sommer. Bjørkekvister med nyutsprugne grønne blader skal få plass i en krukke sammen med norske flagg. Den grønne skogen skal speile seg i blåe tjern og motortøff og måkeskrik skal fylle kystens viker, mens varm sønnavind atter skal kysse naken hud. De brune jordene skal bli fylt av farger og bli til et lappeteppe med løfte om at det kommer en tid hvor vi kan høste det vi har sådd. Den gulbrune grøftekanten bærer på ufødt markjordbær. Alt dette er ditt. Om du er fattig eller rik eller er ung eller gammel. Bare du klarer å være tilstede i livet og kanskje ennå viktigere: Gi øyeblikket ditt nærvær.

Vi bærer på drømmer. Vi bærer på drømmer om at noe stort ska skje oss. Den store lottogevinsten, den store kjærligheten og vi drømmer om å skape noe utover oss selv, bli berømte og oppdaget.

Sjøl har jeg bært på en drøm om å skrive en bok. At noen skulle se at jeg var flink til å danse med ord. Jeg har sett andre bære på urealistiske drømmer. Folk som har overdreven tro på egne evner. Vi har sett dem på Idol og norske talenter. Drømmer som blir knust. Noen ganger tenker vi at folk rundt dem burde ha fortalt dem at talentet var begrenset. Men det er vondt å knuse drømmer og vi lar folk leve i troen. Jeg har har sendt mine dikt og skriverier til folk som har greie på slikt. Svaret er stillhet. Jeg har måttet se meg sjøl i speilet og innrømme at jeg er middelmådig. Min drøm er urealistisk og jeg har hatt overdreven tro på egne evner. Jeg er ingen ordkunstner. Jeg er bare litt over middels. Det gir en slags befrielse å gi slipp på en drøm. Da kan man i steden bruke mere tid på nuet.

Men å gi slipp på, er ikke det samme som å drepe. Drømmen må få leve, men ikke stå i veien for seg selv. En sjelden blomst kan lett oversees. En av verdens beste fiolinister spilte på en undergrunnstasjon i en time og fikk like lite oppmerksomhet som en rumensk gatemusikant

Men drømmene vi bærer på kan lede oss vekk fra øyeblikket. At det vi har ikke er nok. At lykka alltid ligger rundt neste sving. Men kanskje den ligger på den kjerreveien du går akkurat nå. Alt dette gjørmete, gulbrune og uutsprungne er en puppe som bærer i seg drømmen, håpet og vissheten om at noe vakkert vil skje. For det kommer til å skje uten av vi løfter en finger. Det handler bare om å være der. Om ubetinget tilstedeværelse.

Kanskje vi blir blindet av jakten på det som er rundt neste sving? At du går inn i en ny vinter og lurer på hvor våren og sommeren ble av. Kanskje du eier lykka allerede? For livet og lykka er nå. Kanskje den ligger i et skrin inne i deg som du har glemt og åpne? Eller kanskje drømmen du bærer på kommer inn gjennom et vindu som du hadde glemt å lukke?

Du går svanger med din egen lykke. Kanskje du har stengt deg selv inne i en puppe og venter på at noen skal knuse skallet utenifra? Kom deg ut selv! Du er en vakker sommerfugl som vil gjøre verden vakrere når du igjen kjenner friheten og slår dine egne lykkelige vingeslag.

Det begynte i dag tidlig. Solen var varmere enn ellers og jeg kjente et snev av vår når jeg åpnet verandadøra for å ta inn klesvaska. Da skjønte jeg at det kanskje var på tide å komme seg ut av hiet. Siden i høst har jeg lukket døra, sluttet og trene, begynt å røyke igjen og levd i det blå lyset fra pc og tv. Smågodtposen til helga har veid mer enn kiloen, panteposene har vært fulle med colaflasker og i skinnet av blaffrende stearinlys har jeg kost meg med store biffer og fete fløtesauser. I dag tidlig slet jeg med å ta på meg strømper og sko. Jeg hadde problemer med å komme ned og var anpusten når skoene var knyttet.

Jeg var på bading med elevene i dag. I slike garderober har de speil som gjør at man ser hele kroppen sin.  Jeg kan ikke huske sist jeg var på date og det slår meg plutselig at hvis jeg nå skulle treffe en frodig dame så ville de seksuelle aktivitetene vi ville få til sammen, bli noe begrenset.

Så i dag skjønte jeg at nok var nok. Jeg er en handlingens mann og fant fram joggesko med tilhørende klær, jogget ned trappa, ut utgangsdøra og tenkte i min iver at jeg skulle starte forsiktig med den 7- kilometeren som var den korteste ruta som jeg løp ifjor høst. Etter 100 meter så begynte jeg å lure på hvordan jeg ifjor kunne løpe den ruta både 5 og 6 ganger på rad. Etter 500 meter så kjente jeg en voldsom trang til å begynne å gå. Min indre personlige trener fortalte meg at for to år siden så spydde jeg ved en fotgjengerovergang etter 800 meter. Da hadde jeg ikke trent på 12 år. Jeg burde komme lenger nå. Med store smerter i legger og lår og med pust som en hvalross så skimtet jeg det blå fotgjengerovergangskiltet en alt for lang stund senere. Jeg kom på at det fantes en snarvei hjem. Da ville jeg ha løpt 3,5 kilometer. Det var jo tross alt første turen i år og jeg behøvde jo ikke å begynne så hardt. Jeg forsøkte å tenke på alle de vakre damene som dukket opp hver vår og alle mulige andre ting for å fortrenge smerten og pusten, men når innvollene nærmer seg halsen, så er det vanskelig å tenke positivt. Jag fant motivason i en gammel dame med rulator som kom mot meg ca. 400 meter unna. Jeg telte stolpene mellom oss og mente vel at jeg burde nå midten før henne. Siden alt var svart og tåkete, så kan det hende det ble litt tull med stolpetellinga. For i følge mine beregninger så ble jeg slått med 10 meter. I det jeg passerte en mor med en liten unge, så hørte jeg ungen sa: "Fy søren, mamma. Han var... svett". Den lille pausen mellom "han var! og ordet "svett", føltes av meg som en evighet. Jeg fryktet ordet tjukk og kjente plutselig en slags glede og lettelse over å slippe den fullstendige ydmykelsen.  I den siste oppoverbakken før jeg var hjemme så sa jeg til meg selv at jeg kunne jo løpe litt saktere. Jeg var litt sjokkert da jeg oppdaget at det ikke gikk an å løpe saktere uten å kalle det rask gange. I trappa hjemme sa det pang og jeg fant meg selv stående foroverbøyd med henda på knærne, mens jeg gispet etter luft og forsøkte å ikke kaste opp. Jeg mislyktes. Jeg stavret meg opp de siste trappetrinnene og syntes jeg hadde vært borte en evighet. Så lenge borte at jeg var overrasket over å oppdage at naboen hadde den samme katta ennå. Klokka derimot viste at jeg hadde løpt i 25 minutter. Nå slår det meg at folk flest sikkert går den runden fortere enn jeg har løpt. På parketten min er det engelspor i svette fra en mann som har ligget å hentet seg igjen nok til å krabbe opp på en stol og skrive om sitt eget forfall.

Men når jeg skal gå i badebukse i syden i sommer, så vil jeg være 10 kilo lettere. Min stahet er min beste trener og jeg gjorde det samme ifjor. Jeg slutter nok å røyke også. Colaen blir til vann og fløtesausene blir færre. Sjokoladen får jeg overlate til unga. Vårens verste eventyr var unnagjort på 25 minutter. Det var årets dørstokkmil. Nå venter en vår og en sommer. En bjørn har gått ut av hiet og er klar for nye eventyr.

Nå skal jeg ned i gangen og tørke opp litt oppkast.





Det er lettere å se på lyst på livet i midten av mars enn i slutten av oktober. Foto : Arve H. Tangen.