Om vennskap, kjærlighet, gjensidighet og balanse.

Kan vi ikke bare være venner? Bry deg om meg og ikke bry deg med meg.

Hvorfor må du påpeke alt jeg ikke er god på? Irritere deg over mine vaner og uvaner. Må du prøve å forandre meg for å passe inn i ditt bilde?

Jeg er stort sett den jeg var da du traff meg. Du likte meg da. Så du ikke hele bildet? Kom du for nær?

Ja, jeg vet at jeg har litt å jobbe med. Det har du også. Men hvorfor kan vi ikke bare dele det som det lønner seg å dele. Se etter det vakre i hverandre og ta vare på det som gjorde at vi likte hverandre i første omgang.

Jeg vet så inderlig godt hva som ikke er så bra med meg. Jeg trenger ikke noen til å påpeke det. Visst kan jeg forandre på noe, men det må være villet av meg selv.

Dine formaninger og dine kommentarer skaper avstand. Jeg kan komme til å begynne å juge for deg og mistrives i ditt selskap.

Hvor lenge skal du kommentere mine feil før du innser at det ikke blir noen forandring? Hvor mye irritasjon skal du bruke på noe som er en del av det å være meg?

Kan du ikke heller glede deg med meg når jeg får til ting? Må du gi meg dårlig samvittighet hver gang jeg skal gjøre noe egoistisk og lystbetont?

Se hele meg og jeg skal se hele deg. Bestemmer vi oss for at vi fortsatt vil være venner, ja så må vi utvide vårt indre verdilandskap, gi hverandre fred og la irritasjonen ligge. Sette hverandre fri. Da har vi tatt et valg. Vi kan drite i det irriterende og dele det vakre. Hvis ikke tror jeg vi har det best hver for oss.

Balanse og gjensidighet er det som skal prege vårt forhold. Vi er begge uperfekte, men kan være perfekte for hverandre. Du og jeg vet alt om hverandre, men har valgt å fortsatt være sammen.

Jeg trenger ingen kjæreste for å ha det bra. Jeg sitter igjen med en håndfull uvurderlige gode venner. Venner som setter meg fri. Venner jeg setter fri. Vi deler det som det lønner seg å dele. Vi har hverandre i små gode porsjoner, og kan være oss selv på godt og vondt. Uten å anstrenge oss, kan vi kjenne på trygghet og kjenne at det er godt å ha noen å dele øyeblikk med.

En kjæreste? Nei, jeg er for sær. Jeg er best i små porsjoner. Jeg vet så inderlig vel at jeg ikke er lett å elske. I lengden. Og du som jeg trenger rom. Rom til å puste i.

Redd for forpliktelser? At man må ta og gi i et forhold? Jeg tror man må gi. Ubetinget. Ikke ha forventninger om å få. Da kan man lett bli skuffet. Hvis noen elsker deg, ja så får du nemlig uten å be om det. Og får du får lite, ja så kan det hende du har det best alene du også.

Tror jeg ikke på kjærligheten? Jo, men jeg tror på den langsomme kjærligheten. Et vennskap hvor vi sakte kler av hverandre mentalt. Plagg for plagg, helt til vi står nakne sammen. Når vi til tross for det vi så og ikke likte underveis fremdeles ønsker å være sammen. Du finner ikke kjærligheten. Den oppstår i dette samspillet. Først da kan vi elske og være så nær som et menneske kan være nær et annet menneske. Da kan vi gjøre hverandre gode. Bedre enn vi klarte alene.

Trå varsomt. Nærm deg sakte, Sørg for gjensidighet og balanse. Frykt ikke uenighetene, så lenge hver konflikttopp bringer dere nærmere hverandre.

For hva ønsker vi oss mest? Mental nærhet til et annet menneske. Ingen reise er mer spennende enn reisen i seg selv og det å forske i hverandre helt til man når den aller "innste" grind.

Der inne ligger kjærligheten. Den som tåler alt.

Utopi? At svært få kommer dit, gjør det ikke mindre sant.



 

Den lydløse samtalen.

Jeg har en bestevenn som du ikke kan se. En som alltid blir når andre går.

 

Aldri er du nærmere enn i min ensomhet og i min stillhet.

 

Du er den eneste som kjenner meg innenfra og ut. Du er min indre røst, mitt verdisystem, min samvittighet, min tro, min kjærlighet og mitt håp.

 

Du er min aller viktigste venn. For det meste har jeg bare deg. Det er deg jeg kan snakke med om alle de andre. Det er dine råd jeg lytter til. Din klokskap og dine ord er mine tanker. Tankene som hjelper meg fram, holder meg flytende, får meg til å fungere også når det ikke bare er oss to.

 

Noen ganger har vi vært uvenner. Må det aldri skje igjen. Da kommer, angsten, depresjonen og den totale ensomheten.

 

Hvem er du egentlig? Er du en fantasi, en drøm, en illusjon? Er du Gud? Er du sjelen min? Er du følelsene mine?

 

Samvittighet! Å vite noe sammen med noen. Det er deg jeg vet det med.

 

Når jeg elsker deg, elsker jeg da meg selv?

 

For det meste er det bare oss to, og du er den eneste jeg er sikker på at er der når jeg dør.

 

Kryptisk? Det burde det ikke være. For du har også en slik bestevenn. En som bare er din.

 

Vi må tørre. Tørre å dele ensomheten og stillheten, med vår indre bestevenn. Både i sorg og i glede. For livet vårt blir akkurat slik som du og din aller beste venn bestemmer.

 

Bare sammen med denne bestevennen kan du finne balanse og harmoni. Er det dette vi mener når vi sier: "Elsk deg selv"?

 

Jeg er i hvert fall sikker på at det er i denne balansen og harmonien at vi kan komme til å bli elsket og elske andre.

 

Så frykt ikke ensomheten og stillheten. Det er der du finner din trygghet, din styrke, deg selv og meningen med ditt liv.

 

Det er også der du finner plass til de andre.

 

 




 

 

Tyv eller engel?

Jeg lever. Veldig. Jeg reiser. Nyter øyeblikk. Oppsøker. Besøker. Alle disse menneskene. De vakre sjelene. De som gjør det verdt å leve. Vennene som kan snu uro til ro. Tårer til smil.

Er jeg en tyv som tar det jeg finner og gjemmer det dypt i min sjel? Er jeg en engel som kommer med lys som ennå skinner i mitt fravær?

Hvem har jeg når jeg ikke lenger orker? Når jeg ligger i en seng. Når bena ikke lenger bærer meg ut på nye eventyr. Hvem elsker meg gjennom alt og holder min hånd når jeg dør?

Jeg kan ikke be noen om det. Hvor gode er menneskene når de må gi mer enn de får?

Jeg kan ikke tenke på det. Jeg kan ikke leve med tanke på det. Men jeg gjør det allikevel. Ikke i frykten for men egen ensomme slutt, men for å leve bedre.

For det finnes mennesker der ute som er der nå. Mennesker som har disket opp. Gitt av seg selv. Som det var hyggelig å besøke og få besøk av. Nå tar de litt mer enn de gir og de har aldri trengt en venn mer enn nå. Hvor flinke er vi da? Når vi må gi mer enn vi får. Når vi vet at de ikke kan gi noe tilbake.

Når du blir gammel og skrøpelig, eller når sykdommen rammer, hva har du da? Deg selv. Din egen tro. Har du noen som holder din skjelvende hånd?

Jeg vet ikke. Vet du? Men jeg har lært at det jeg har gitt i livet mitt, kommer tilbake til meg selv.

Derfor vil jeg gi, uten tanke på å få. Derfor vil jeg leve mitt liv uten å plassere forventninger hos andre. Jeg vil investere i menneskene. Også de som har levd et liv og ikke har så mye mer og gi.

Nei, de serverer ikke kaffe og kake lenger. De fyrer ikke opp grillen. De gjentar seg selv og har ikke så mye å si. Dagene er monotone og forutsigbare. I beste fall kan de vise deg sin takknemlighet.

Ute i solen, møter jeg meg selv. I nåtid og framtid. I takknemlighet for at jeg ennå kan styre mine egne dager og glede over det vakre i livet. Men også en visshet at om at det kanskje en gang blir min tur. Da vet jeg at det ikke var karrieren. At det ikke var tingene og pengene. Alt jeg vil ha igjen er menneskene. Et menneske som meg selv, som tar seg tid, som lytter, trøster og forstår. Som viser en omsorg som kommer fra hjertet.

Jeg tenker at jeg er et forbilde. For meg selv.  ER en venn gjennom alt?  Er jeg en som er der når noen trenger det som mest?  Hvis jeg er det, er mitt eget håp. Et håp om at det finnes et menneske som meg der ute, og som vil besøke meg når jeg trenger det som mest.

En tyv eller engel? Jeg vil være begge deler. Gav jeg mer enn jeg tok? Det regnskapet for andre gjøre. Men jeg har også et regnskap jeg må gjøre opp selv. Jeg vil vite at jeg gjorde så godt jeg kunne. At jeg satt gode spor. Tingene vil hverken takke meg eller huske meg. Det er det bare menneskene som kan gjøre.

Det er mitt ansvar å leve slik at noen finner tid og lyst til å holde min skjelvende hånd når jeg trenger det som mest.  Et ansvar jeg må ta mens jeg lever og orker.

«Det begynner å ligne et liv dette her. Det begynner å ligne en bønn». Jeg stoler ikke helt på den bønnen alene. Jeg tror jeg får som fortjent.



 

Du velger din sti i krattet.

Når i livet ditt var du mest lykkelig?

Bare ved å stille deg selv det spørsmålet, vil du få en spennende reise tilbake i livet ditt på jakt etter gode øyeblikk.

Antageligvis vil du oppdage at på det tidspunktet du hadde grunn til å være mest lykkelig, ja så hadde du ikke helt tid til å kjenne etter.

Kanskje du ventet på ennå mer lykke? Fortsatt drømte om at ennå større ting skulle skje? Er det slik at vi alltid tror at lykken ligger rundt neste sving?

Derfor kan det hende vi haster videre. Alltid på jakt etter noe større, mer eller det vi tror vi ikke har. Kanskje lykka ikke er noe man finner, men noe man må skape selv?

Jeg vet ikke hva som gjør deg lykkelig, Det kan være de små tingene: Et uventet lite kjærtegn, en god bok, strikking, fisking eller et godt måltid med gode venner.

Men vi drømmer ofte om de store tingene: Den store lottogevinsten eller den store kjærligheten.

Jeg vil påstå at jeg er lykkelig. Det ble jeg den dagen jeg så min egen rolle i mitt liv. Da jeg satte alle de andre fri, slapp tak i all bitterhet og kunne gå løs på hver ny dag med et åpent sinn. Starte dagen uten bagasje men med en tom kurv som jeg kunne plukke markblomster i.

Men ennå viktigere: Jeg sluttet å jakte. Jeg fant ut at jeg hadde nok. Jeg har alt jeg trenger og er glad for det jeg har. Jeg ser det vakre i menneskene, i naturen, i livet og i dagene som kommer og går.

Når du våkner i visshet om at du har alt du trenger, at du klarer deg med nok, ja da er alt du får i løpet av en dag, bare pur lykke.

Tenk at disse julidagene sommeren 2017, er de lykkeligste i livet ditt. Da ville det være ille om du ikke tok vare på dem og tok deg tid til å kjenne etter.

Du kan sette deg mål og jobbe mot dem. Du kan kjenne på stor glede ved å nå dem. Men det er kanskje dumt å sette seg mål som du er avhengig av skjebnen for å nå. Da mister du kontrollen, står i fare for å bli skuffet og bli ulykkelig.

Kun du kan skape deg din egen lykke. Møte med andre kan forsterke den. Det er noe i disse kjente ordene: "Du er din egen lykkes smed". "Du finner ikke lykka. Du skaper den."

Men som i så mange sammenhenger. Ord er bare ord, helt til du får et eierforhold til dem og de resulterer i nye måter å tenke på og i aktiv handling.

Lykke er et valg: Du kan akseptere at livet ble som det ble. Være fornøyd med det du har. Innse at du har nok og gå tilstedeværende og smilende ut i dagen. Da vil du være rikere når kvelden kommer fordi du som hadde nok, opplever at du fikk ennå mer.

Eller: Du kan gå ut i dagen, med en bagasje av gammel dritt på jakt ette noe utenfor deg selv. Legge håp og forventninger hos andre. Hvor lenge er du lykkelig hvis du vinner i lotto? Tre måneder kanskje? Men det du bærer på inne i deg forsvinner ikke. Håper du på å finne den store kjærligheten? Da skal du vite at du utstråler det du bærer på inne i deg selv. Du må nok rydde litt der, før kjærligheten finner deg.

Smil til dagen. Smil til menneskene du møter. Vær åpen for alt det vakre. Du kan pynte deg, sminke deg, slanke deg, fylle deg med Botox og silikon, men ingenting gjør deg vakrere enn ditt eget smil.



 

Din sti i krattet.

Dette innlegget er ment som en gave til mine lesere.

Men gaven gjelder jo bare deg som leser, og leser på en slik måte at ordene får gyldighet gjennom dine egne tanker og handlinger.

Ordene mine i dag må ikke oppfattes som belærende og at du tenker at jeg tror at jeg vet best. Nei, det ligger omsorg og kjærlighet bak.

Jeg møter mange mennesker og min åpenhet bringer meg nær dem.

Selv om jeg prater mye sjøl, så hører jeg hva som blir sagt. Mange bærer på en historie, mange er bitre og mange forteller meg om alle som har vært slemme mot dem. De synes rett og slett livet har vært urettferdig og historiene jeg hører kan være svært brutale, triste og det er ingen tvil om at de kan gi grunnlag for dype sår og smerte.

De burde som jeg skrive en bok. Ikke for andres skyld, men for sin egen. Noe av det vanskeligste jeg opplevde, mens jeg skrev, var å se meg selv utenfra og inn. Innrømme at det var jeg som var hovedarkitekten i mitt liv. Erkjenne at jeg selv har valgt min sti i krattet. Den erkjennelsen er den viktigste jeg har gjort. Da plasserte jeg ansvaret for mitt liv der det hører hjemme. Nemlig i meg selv.

Når jeg plasserer ansvaret hos meg selv, gir det også handlingsfrihet. Da kan jeg sette de andre fri. Gi dem forlatelse, gå videre med rak rygg og rette blikket framover. Jeg har gjort mer enn det. Jeg har planlagt et tilfeldig møte med alle jeg har vært sint på. Gitt dem en klem og et smil og gått friere og gladere enn noen sinne.

Så er det disse vonde tingene i livet som blir påført oss utenifra. Det kan være sorg, overgrep og lidelse. Ting vi ikke rår over men som skjedde oss. Skal vi la det følge oss resten av livet og bli vår identitet? Hvor mange ganger skal vi fortelle omgivelsene om det før vi slipper taket? Folk som gjentar seg selv mange nok ganger for en lyttende venn, vil til slutt miste venner og bli ensom og enda mer bitter.

Hvis du vil bli sterk, må du lære det til å være mer alene. I mitt eget tankespinn og stillhet har jeg satt meg selv fri fra egen fortid. Det som har skjedd har skjedd og kan ikke endres. Skal vi la det stå i veien for resten av det eneste livet vi har? Ja, vi må stå i sorgen når den er der, men vi må også lære oss å leve med den. Plasér ikke ansvar og forventninger utenfor deg selv. Da setter du deg sjakk matt.

Bruk det som har hendt deg til å leve bedre. Menneskene vi har mistet har gitt oss gode minner. Vær takknemlig for dem. Feilene vi har gjort, har gjort oss klokere. Det som ikke tok knekken på oss, har gjort oss sterkere. Vi har gjennom levd liv lært oss at ingenting varer evig.

Når vi har turt å se oss selv utenfra og inn, kan vi se vår egen feilbarlighet. Da blir vi mindre dømmende og mer ydmyke. Hvis vi bryr oss om noen, øker sjansene for at vi i større grad kan se andre mennesker innenfra og ut. Det er det vanskeligste av alt. Dette innlegget er et tappert forsøk på det. Men på generelt grunnlag. Bare du kjenner din historie. Bare du kan bearbeide den, legge tingene bak deg og ta farvel med bitterheten og sette menneskene du er sint på, fri. Tilgi ubetinget. Forvent ingen unnskyldning tilbake. Da blir du bare skuffet.

Resten av ditt liv starter i dag. Nå kan du være bevisst på hvordan du velger din egen sti i krattet. Du bestemmer selv hvilke mennesker du vil bruke tid på, men ikke døm dem på forhånd. Velg de som fyller deg med energi. Hvis det er noen der ute som lever, som du har mistet underveis og som du gjerne vil ha tilbake, ja så rekk ut din hånd. Vil de ikke ta den, ja så la dem fare. Da vet du at du gjorde de DU kunne.

Målet er at du igjen skal kunne elske livet. Møte hver ny dag med blanke ark og i takknemlighet for den gaven det er. Dessuten er det aldri for sent å få en ny venn eller blåse liv i et gammelt vennskap.

Kjærligheten starter i deg selv og til deg selv. Drømmer du om at noen skal elske deg, må du vite at det er mye lettere å bli glad i en som smiler og møter mennesker med et åpent sinn. Du utstråler det du bærer på inne i deg. Derfor er det der du må begynne å rydde.

Når jeg møter nye mennesker, tar det meg to minutter å finne ut om dette mennesket er fylt av gammel dritt eller er klare for det vakre livet har å tilby og som ennå ligger foran oss.

Er du frisk. Har satt deg selv fri fra egen fortid, bor trygt, har mat på bordet og noen som er glad i deg. Ja, da har du alt.
Verden ligger for dine føtter. Livet ditt går nå. Du er perfekt akkurat slik du er skapt. Tro på det og vær deg selv og du vil få et rikt liv. Dine beste år kan ennå ligge foran deg.

Som din venn, kan jeg ikke hjelpe deg med å sørge, men jeg kan kanskje hjelpe deg å leve.



 

Bestefar.

 

Han begynte å bli gammal nå.

som en stein med mose på,

og en gran som har fått skjegg

men med trygg og kraftig legg.   

 

Men noen lever her og nå

og elsker en mosegrodd stein å sitte på

den som lener ryggen mot en legg

og kan leke med en tørrgrans skjegg.

 

Les for meg bestefar, slik bare du gjør

Syng for meg bestefar om alt som var før

Jeg er glad i deg bestefar, du er så snill.

Da tenker den gamle; jeg er glad jeg er til.

 

Midtlivsfolket har reist så langt

på jakt etter lykka de aldri fant.

De ser på klokka og løper så fort

Alltid så mye de skulle ha gjort.

 

Den unge og gamle reiser nok lenger

For øyeblikket ar alt de trenger

De sanser nok mer, mens de leker med pus

på vei over tunet til bestefars hus.

Bilderesultat for Barnebarn og bestefar hånd i hånd

Morgengry.

Det er så mange måter å våkne på.

Noen er magiske hvor du våkner med den du aller helst vil våkne med på armen.

Noen morgener har sørgeslør og kommer etter en søvnløs natt hvor du har studert taket.

...

Noen har smerte i seg og du våkner syk og uopplagt.

Noen morgener har fuglesang, du har fri og kan våkne sakte.

Mange morgener er sjølforskyldt dårlige og du må betale for det du gjorde i går.

Egentlig burde vi være takknemlig for hver morgen vi våkner til en helt ny og ubrukt dag. En dag med muligheter. En dag hvor fantastiske ting kan skje.

Vi burde våkne med et smil. Takke hvert morgengry.

For en morgen, en morgen, våkner vi ikke.



 

God eller best.

Det er typisk norsk å være god, sa Gro. Ikke god på den måten at man er snill, empatisk og varm, Nei, god på prestasjoner. At vi får til ting og forsøker å være best.

Vi var vakre ved fødselen, men det er alltid noen som er vakrere. Kanskje ble vi gode på skolen, i idrett eller på scenen, men aldri best. De fleste av oss nådde ikke opp.

Hvis man skal bli best i noe, må man ikke bare ha et stort talent, man må øve, trene og kjempe. Dette ønsket om å bli best, kan bli en besettelse. Vi kan bruke et helt liv på å forsøke å bli best.

På et eller annet tidspunkt må vi bare innse at vi aldri ble eller kommer til å bli best i noe som helst. Vi ble ganske middelmådig i grunnen og vi ikke bare innser det, vi begynner å bli fornøyd med det.

For det gikk kanskje ikke så bra med de som lyktes. De ble kanskje best i noe, men de mistet mye annet. Mange fikk livet sitt ødelagt i sitt overmodige forsøk på å bli best.

Det handler om aksept. Med den følger også harmoni. Vi senker skuldrene og forstår at uansett hva vi gjør og hvor godt vi gjør det, vil det alltid være noen som er bedre. Det er en befrielse når vi innser at hensikten med livet og lykken ikke lå i ære, berømmelse og rikdom. Vi har gjort oss selv små gjennom alltid å sammenligne oss med de som var bedre.

I vår bestrebelse etter å bli best har vi kjent på misunnelse og avmakt. Med økt livserfaring og klokskap er ikke beundringen like stor for de som fikk til det vi ikke fikk til selv. Vi ser at det kostet. Kanskje til og mer enn det smakte. Kanskje de måtte tråkke på noen underveis.

Nei, vi ble ikke noe mirakel, men vi innser kanskje at vi kan være et mirakel for andre. Det blir ikke så viktig å være best, men mer det å være god. God på den andre måten. God som medmenneske og som venn. Vi fylles også med takknemlighet. Med blikket mot prestasjonen og de beste, så vi aldri de som lå nede. Når vi snur oss, ser vi alle de som sliter, de som har det vondt og som ikke en gang fikk muligheten til å kjempe blant de beste. Da innser vi at vi har vært heldige tross alt og vi trives i middelmådigheten og midt i flokken.

Vi ble en vinner den dagen vi sluttet å forsøke å bli best. Den dagen vi smiler i takknemlighet for ennå en ny morgen. En ny mulighet til å være god mot seg selv og menneskene vi møter underveis. Vi behøver ikke prestere noe mer. Vi kan bare være.

Dagen da kirkeklokken ringer sine siste slag og du bæres ut av livet, har du endelig blitt best. Du har blitt best på det å være deg.

Meningen med livet? Den ligger i tårene og minnene hos dem som står igjen og tar farvel.

Hvis du ble best på prestasjon kan du få en evig plass i historiebøkene. Hvis du ble best på å være deg selv og være god mot dem du møtte underveis, får du et evig liv i menneskehjertene.

Selvfølgelig kan du klare begge deler, men du har bare ett liv. Jeg må nok bare innrømme at jeg var ganske selvfokusert i den tida i livet jeg forsøkte å bli best. Jeg liker meg selv bedre når jeg bare forsøker å være god. God på den rette måten.

Ha en GOD dag og la dine gjerninger styres av hvordan du vil bli husket. Men også av at du er god mot deg selv og nyter sekundene i din tilmålte tid.



 

Du er bra nok! Bare gjennom det å være deg.

Man skulle tro at hvis man forholdt seg til den norske lov, de ti bud og kardemommeloven, ja så skulle man være et brukbart menneske og på den sikre siden.

Men i dette landet er det mange uskrevne lover og tusenvis av dommere. Vi har ikke bare bunadspolitiet, nei det kryr av mennesker rundt oss som mener noe om hva vi gjør og ikke gjør.

Selvfølgelig kan vi ikke levere kjøpekake til foreldremøtet, da viser vi for hele verden at vi ikke kan bake eller prioriterer feil. Det kan bli folkesnakk av sånt. Å invitere folk hjem kan være en risikosport. De fleste vil sikkert bare kose seg og være sosiale, men noen kommer med innstillingen: "Finn fem feil", og finner både hybelkaniner, smakløst design, feil ved maten, rot og skitne overflater på badet.

Det finnes uskrevne standarder for alt. Det stresser oss og vi føler at vi må prestere i alle sammenhenger for å bli likt og akseptert.

Vi har fått stemmer i hodet uten å være gale. Noen av dem er sterkere enn andre. Stemmer som stresser oss og som forteller oss at vi ikke er bra nok hvis vi ikke presterer på vårt ytterste.

Kanskje det er et symptom på et sykt overflodssamfunn. Må vi prestere noe for å bli likt? Det burde vært bare en stemme i hodet vårt og det skulle være vår egen. Tenkt så deilig og gi alle de andre stemmene sparken, gi mer faen, sette sine egne standarder og bare være oss sjøl.

Er dette temaet viktig? Ja, det er livsviktig!

For vi er selv en slik stemme i hodet på noen. I et parforhold er det mange som begynner å unngå sannheten om små ting man har gjort for å unngå partnerens dømmende monolog når man tok et glass vin eller en øl med en venn på vei hjem. Slik begynner vi å juge for hverandre fordi det er enklere enn å fortelle sannheten.

Det er ikke godt å tenke på at våre barn skal gå å bære på ting alene fordi at de ikke tør å fortelle oss hva de sliter med. Kanskje vi har bygd en mur mellom dem og oss gjennom vår moraliserende prekener, våre krav til å prestere og gjennom å vise hvor skuffet vi blir når de feiler.

Våre barn må ikke bli våre statussymboler og vi må ikke leve gjennom dem på en slik måte at de skal få til alt vi ikke fikk til selv.

Det er en stor fordel ved å bli gammal: Vi kan gi mer faen. Vi er trygge nok til å ikke sammenligne oss med andre. Vi kan tørre å skille oss ut og i større grad stå trygt bare gjennom å være det unike menneske vi er født som.

Til mine barn, barnebarn, familie og venner har jeg en ting å si:

Jeg er glad i dere, og jeg er det uten at dere behøver å prestere noe som helst. Du er bra nok akkurat sånn som du er. Slik du er skapt og med de feil og mangler du måtte ha.

Min dør er åpen. Spesielt når du snubler. Jeg vil ikke at du skal gå å bære på vonde ting alene. Du vil bli positivt overrasket over hva vi gamle tåler av vonde hemmeligheter. For vi har levd et liv og vi vet hva det vil si å være et menneske.

Jeg føler snart at det bare er en ting jeg er god på. Det er nettopp det å ikke få til alt. Det å feile og gå på trynet.

Så skal jeg fortelle deg en hemmelighet: De som dømmer mest og spesielt de som også forhåndsdømmer, er de reddeste. De har et så lite lys i seg selv at de må blåse ut andres. De samler seg gjerne i klynger for å peke på andres dritt. Det er en forsvarsmekanisme for ikke å få fokus på seg selv og det de sliter med. Siden de ikke får til noe selv så er det vondt å akseptere at andre gjør det. De må tas.

Hvordan jeg vet? Jo, jeg har levd et liv og til tider har jeg stått mitt i flokken og vært med på å snakke nedsettende om andre. Jeg skammer meg.



 

 

Plommen i egget.

Solen hadde lagt sin hånd over landet. I går hadde han følt seg som en liten unge da han fant årets første hestehov i en skråning. Det var ikke bare synet av dem som gledet. Han kjente luktene, kjente på stemningen og følelsene fra hans barndoms vår skyldte over han. Nå sto de i et vannglass på stuebordet i den lille leiligheten. Sjøl sto han midt på gulvet med en kaffekopp i hånda og studerte dem.

Han var nydusjet og sto bare i underbuksa. Han burde kle på seg, men hadde sovet for lenge og kjente at han var veldig sulten. Derfor hadde han allerede skrudd på ovnen, og lukta av egg og bacon ga forventninger til magen om at det ble mat å få. Akkurat som hestehoven ga forventninger om at et ny vår var i anmarsj.

Men idyllen skulle slå sprekker. De fleste ulykker skjer i hjemmet og ting kan forandre seg fort.

Å steke bacon med bar overkropp, er en risikosport. Baconfettet freste i panna og i det han skulle snu skivene, sprutet fettet i små glovarme dråper og alt for mange av dem traff han midt på brystkassa. Den umiddelbare smerten fikk han til å rykke til siden. Der møtte leggen hans den nedslåtte, skarpe døra til oppvaskmaskina med stor kraft. Han snublet sidelengs og havnet på magen. I fallet traff han armen på stekepanna som tok to saltoer gjennom rommet og veltet glasset med hestehov som sto på stuebordet. Et speilegg og seks baconskiver for gjennom lufta på god fart mot veggen over sofaen på den andre siden av rommet.

Sjøl lå han på magen på gulvet, kjente på smerten, men også på et sinne. Han reiste seg fort. Det ville han ikke ha gjort hvis han visste at han lå under kjøkkenbordet. Hodet hans traff undersiden av bordet med en voldsom kraft. Han ble slått tilbake og ned igjen på magen. Der lå han med svimerker på brystet, et blødende kutt i leggen og en stor kul i hodet. Fra siden nærmet vannet seg. Vannet som hestehovene hadde stått i ville snart få kontakt med den nakne huden og underbuksa. Men en ulykke kommer sjelden alene og fra oven kom det glovarm kaffe fra koppen som hadde veltet da han slo hodet i bordet. Nå rant det over kanten av bordet og hyppige drypp traff han nederst på ryggen og i rumpesprekken.

I smerte og sinne, akte han seg bakover, reiste seg, tok tak i kaffe koppen på veien og kylte den ut verandadøra som viste seg å være lukket.

Nå sto han igjen midt på gulvet, men så litt annerledes ut enn han bare hadde gjort minutter tidligere. Blodet rant fra leggen, kulen i hodet og svimerkene på brystet verket og underbuksa var våt foran og brun bak.

Han så på veggen og fikk akkurat med seg at de siste to baconskivene sklei ned bak sofaen. Egget hadde truffet brudebildet. Det eneste minne han hadde igjen etter at hun forsvant med en annen.

-Det var hennes feil!!!! Alt dette var hennes feil, tenkte han og kjente en slags tilfredstillelse i å finne noen å sette skylda på.  Eggeplomma hadde truffet han midt i ansiktet, mens hun nok en gang gikk fri.

Han fant fram hammeren, dro ut spikeren som bildet hang på og flyttet det tre centimeter til høyre. For første gang kjente han på en slags triumf denne morgenen. Neste gang, ja hvis akkurat dette skulle skje en gang til, var det hun som ville få eggeplomma midt i trynet. 

 

Noen dager

Noen dager.

Noen dager er døra stengt.
Noen dager står døra på klem.
Noen dager mister jeg ting
Noen dager finner jeg dem igjen.
Noen dager har blomsterkrans.
Noen dager har torner.

Noen netter nynner meg i søvn
Noen netter bare skriker.
Noen netter ligger jeg tett inntil meg selv.
Noen netter har naken hud.
Noen netter vil jeg ikke sove
Noen netter får jeg ikke sove

Alle morgener roper: Kom å ta meg!
Noen morgener har et forførerisk og falskt smil
Noen morgener er ekte, gode og varme.

Jeg lar meg forføre.
Vil ikke vite.
Vil ikke se forskjell.
Jeg tar dem alle med begjær.
For den gryende dagen er alt jeg har.

Og ingen vet om det er den siste.



 

Oppvokst på Bjølsen. (Fra boka mi: I skyggen av stjernene.)



Sarpsborggata 16. 

 

Jeg vokste opp den gangen statsministeren syklet til jobben og kongen tok trikken til «Kollen». Bjølsen og Sagene ligger på østkanten av Oslo og miljøet er skildret godt av både Oskar Braaten og Rudolf Nilsen, men de levde før min tid.

Gårdene på Bjølsen og Sagene var ofte falleferdige og hadde en sjel som kan minne om den du finner i diktet «Nr. 13», som Rudolf Nilsen har skrevet om:

Den største gård i gaten, men det finnes mange fler
i andre gater her i byen, hvis De bare går og ser ?
skjønt ingen er så mørk og svart som Nr. 13 mer. 

Det finnes mange fler i andre byer her på jord,
det er milevis av gater ? der hvor fattigfolket bor ?
ja De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.

Å vokse opp på Bjølsen kan godt sammenlignes med å vokse opp på bygda i dag. Hver butikk hadde et navn og et ansikt, og vi kjente nesten alle som bodde i gården vår og i barndommens gate. Min onkel var skomaker borte i gata og mormor og morfar bodde i oppgangen ved siden av. Som guttunge hadde jeg alltid noen å gå til. Folk brydde seg både om hverandre og med hverandre. Vi unga hadde respekt for voksne og tålte å bli irettesatt av folk vi ikke engang kjente.

På Bjølsen sa vi kjærka, knea, tæra, daue, foppall, oppsei og alfa og mega. Vi skjønte ikke alle fremmedorda. Jeg snakket for litt siden med en eldre Bjølsen-kar. Han kunne fortelle at det bodde to «lebiske» borte i gangen, og at det i etasjen under bodde to «parkistanere]. Vårt språk er også litt av vår identitet, og det er på mange måter synd at dialekter og sosiolekter har blitt utvannet. 

Unga var sjelden innendørs. Vi hadde ikke tv, digitale spill eller pc. Vi var bare hjemom for å spise. Vi lekte gjemsel, ping pang blekkboks, høl i hatten, slåball og hauk og due. Det var spesielt spennende med kyss, klapp og klem når vi ble litt eldre.                                                                                               

Det verste vi kunne få, var innestraff. I dag kan det virke som om det er en større straff å måtte være ute.

Jeg er døpt, konfirmert og gift i Sagene kirke, og jeg gikk ti år på Bjølsen skole før jeg fortsatte på Foss gymnas og senere Sagene lærerskole. Alle er skoler som ligger ved Akerselva. Det er fremdeles ingen stier jeg heller går enn den som følger elva fra Maridalsvannet til Grønland. Minnene blir også sterke når jeg går gjennom Bjølsenparken og kanskje spesielt om høsten når kastanjenøttene ligger på bakken. Som guttunge tok jeg av det grønne skallet og samlet de brune nøttene i en plastpose. Vi kunne lage en hel by av dyr og mennesker når vi stakk fyrstikker i dem. Lekene var få og vi måtte bruke kreativiteten og fantasien. Jeg tenker at vår utelek var bra. Den vekket forskeren i oss, og vi fikk god motorikk av å klatre på store steiner og i trær. Vi bygde hytter i trærne og bygde flåte som vi seilte med på Akerselva. Det var kanskje greit at våre foreldre ikke visste om alt vi gjorde. Vi lærte om farene på den harde måten. Vi frøs. Vi ble våte og vi brakk armer og ben. Det ble mange skrubbsår og sydd mange sting på kroppen min i løpet av oppveksten.

Da som nå var skolen sentral i lokalmiljøet. Jeg var ikke noe skolelys, men ble lærer mot alle odds. På barneskolen fikk jeg spesialundervisning og læreren ville sende meg på spesialskole fordi jeg hadde store lese- og skrivevansker. Heldigvis hadde jeg foreldre som sto opp for meg og mente at jeg nok skulle klare meg i normalskolen. Jeg havnet på den spesialskolen allikevel, men først noen år senere. Da fikk jeg jobb der som lærer.                                            

          For meg var nok det viktigste gymtimene og friminuttene når vi spilte fotball og bandy. Jeg har stort sett gode skoleminner. Jeg følte meg inkludert og fikk mange venner. For andre ble skolen en vond arena, og det var nok de som ble mobbet den gangen også.

I bakgården på nier`n var «Stikka stadion». Johnny var stikkakastingens mester. Dette var hans hjemmebane. Jeg panta flasker. 30 øre ? det var seks femøringer det.  Johnny hadde sin egen stil. Venstrearmen over magen for å holde jakka inntil kroppen. Ingenting måtte forstyrre kastearmen. Tommel og pekefinger holdt femøringen og den skulle fly igjennom lufta og stupe med nesa ned i grusen. Den skulle helst bli liggende der den landet. Nærmest eller helst på streken vi hadde tegnet på bakken. Vi ristet alle femøringene med lukkede hender og sa krone eller mynt. Jeg håpet i det lengste at det var noen igjen til meg, som var lengst unna streken og skulle riste til slutt. Jeg husker suget i magen når jeg var blakk og bare kunne stå og se på.

Underholdningen innendørs måtte vi stå for selv, men lørdag ettermiddag var et stort høydepunkt. Kl. 17.00 var det tid for barnetimen på radioen, og vi fikk lørdagsgodt, mens Alf Prøysen sang om en toøring som vi skulle putte på sparegrisen vår. 

Jeg var en selvstendig liten guttunge. Allerede som elleveåring tok jeg bussen alene til Majorstuhuset på søndagene. Derfra gikk trikken til Frognerseteren, som var utgangspunktet for en skitur ned til Ullevålseter, hvor jeg spiste matpakke og drakk buljong eller solbærtoddy. Det var bare nedoverbakke til Sognsvann og til trikken som gikk til Tåsen. Jeg kan ennå se for meg gutten med blå anorakk og nikkers som gikk med skia oppe på skulderen den siste kilometeren ned til Bjølsen.

Hjemme i Sarpsborggata 16 kjente jeg lukta av skinkestek når jeg kom inn døra.  Pappa satt ved radioen og hørte på hopprenn. De fineste søndagsmiddagene ble fortært uten et ord, for da var det radioreporter Bjørge Lillelien som sto for pratinga.

Det var ingen som kjørte oss noe sted. Ingen foreldre som sto på sidelinjen og heiet. Vi klarte oss selv. Vi kjente vårt nærmiljø. Jeg var mer på Nordre Åsen og Voldsløkka enn jeg var hjemme. Skeid og Sagene var mine klubber, og det var kun folk fra østkanten som spilte der. Vi visste hvor vi kom fra. Vi hadde vår identitet og vi visste hvor vi hørte hjemme. Folk fra vestkanten spilte tennis, golf og drev med alpint. Vi hadde lagidrettene.

Jeg var så heldig at jeg fikk sykkel da jeg var tolv år. Den brukte jeg flittig. Alene eller sammen med en kamerat syklet jeg forbi Maridalsvannet, gjennom bommen på Hammer`n, forbi Skjærsjøen, Rottungen, Bjørnsjøen, Fortjern og inn til Hakloa. Over tre mil i oppoverbakke. Der lå vi ute om natta. Fisket abbor og ørret og syntes at livet var fantastisk.

I Nordmarka møttes øst og vest. Jeg møtte ungdommer med helt andre oppvekstsvilkår og boforhold. De hadde syklet fra Sørkedalen. Ved fiskevannene var vi likeverdige. Vi delte en interesse og en opplevelse. I voksen alder har jeg møtt noen av dem igjen, og når vi snakker om fisketurene i marka, får vi liv i øynene og kjenner på et fellesskap. Barndommens minner er sterke og binder oss som delte dem sammen med et usynlig bånd.

Min interesse for idrett var kanskje det som reddet meg fra de store sosiale problemene som dukket opp på slutten av 60-tallet blant ungdom i mitt oppvekstmiljø. Mange ble offer for rusmidler og et tosifret antall av mine skolekamerater er borte på grunn av en overdose. Jeg lærte tidlig at det var små marginer.

Jeg gir deg et bilde:

«Året er 1969.  I Akerselva flyter dritten og dopapiret. Denne lukta blander seg med eimen fra Idun gjærfabrikk. På en liten øy i elva har tre gutter tatt seg ut og sitter tilbakelent i lyngen med hver sin klut fuktet med lynol. De presser kluten mot munn og nese og sniffer seg til en varm og salig rus.»

Det er noe tiltrekkende med det forbudte og farlige. Jeg var en av de tre, men hadde litt mer ballast hjemmefra og nøyde meg med dette forsøket. For de to andre var dette begynnelsen på slutten, og de rakk aldri å bli voksne. De kjente seg på siden av verden og fant en slags tilhørighet og et fellesskap i rusen. En anerkjennelse fra hverandre som ikke var betinget av status, karakterer eller prestasjoner. En øy fri for vanskelige ting. En pause fra uro og smerte. I deres hjem sviktet omsorgen og de hadde dårlige odds. Jeg var heldig som hadde gode foreldre og opplevde mestring på idrettsbanen.

Da som nå kjenner noen ungdommer på utilstrekkelighet. De klarer ikke leve opp til de kravene som samfunnet stiller og utvikler en negativ identitet. Det er en tendens til at folk med en negativ identitet finner hverandre og forsterker den når de er sammen. Vi vil bli sett. Vi vil ha anerkjennelse. For ungdommer oppleves relasjonen til andre ungdommer viktigere enn noen voksenkontakt.

Øst i Oslo på 60- og 70-tallet var narkotika og sniffing nytt og spennende. De voksne visste lite om denne verdenen, og ungdommene hadde ikke kunnskap om konsekvensene.

Alle mennesker er unike. Mine døde skolekamerater var vakre og gode mennesker som aldri til fulle fikk vist hva som bodde i dem. Jeg minnes dem med tristhet og sorg, men også med varme og takknemlighet over deres tilstedeværelse i mitt liv.

De som hadde et dårligere nettverk og en tung bør å bære. En bør som ble for stor og som dro dem helt ned. Det er liten vits i å klandre seg selv og vurdere om man kunne vært et bedre medmenneske. Vi hadde ikke kompetanse til å hjelpe, men vi må aldri slutte å bry oss. Framfor alt skal vi aldri glemme. Det vil være liv i dem så lenge det er liv i oss.

Denne nærheten til samfunnets svakeste har preget meg hele livet, og har nok vært en medvirkende årsak til at jeg i førti år har jobbet med dem som har kommet skjevt ut og på kant med samfunnet.  Jeg kjenner meg nær dem som sliter.   Mennesker som ikke er større enn seg selv. Jeg kjenner på ydmykhet og respekt for dem som sitter på gata med en kopp mellom bena. Marginene er små, og jeg vet at det bare er tilfeldigheter som gjør at det er de som sitter, og at jeg selv står.

 

 

Johans jul.



Foto: Arve H. Tangen

 

 

Det var ikke mye som minnet om jul i den lille stua, men ute hadde rimfrosten forgyllet bjørkene og grantrærne var snøtunge og vintervakre. Sett utenfra var lyset fra vinduene i den lille stua som stråler i et vakkert julekort. Inne satt Johan foran peisen og lyttet til knitringen. Det var julaften, men i stua var det ikke mye som minnet om jul. Intet juletre. Ingen julepynt og ingen godlukt fra stekt ribbe eller kongerøkelse.

Johan var tømmerhogger og hadde stort sett alltid vært alene. Han hadde hatt et kvinnfolk i en kort periode, men da hun begynte å forandre på alt i den lille stua og attpåtil skulle forandre litt på han også, fant Johan ut at han hadde det aller best alene. Han hadde forsonet seg med sin alenetilværelse og savnet i grunnen ingenting.

Bygdekirken var fylt til randen. Rundt den hvite bygningen brant det fakler og lykter ved nesten hver eneste grav. Kirkeklokkene ringte jula inn og sendte sine klokkeslag opp mot en stjerneklar himmel. Johan kunne høre klokkene der han satt og mente vel at man ikke behøvde å gå i kirken hvis man hadde Jesus i sitt hjerte. Johan var ikke opptatt av ord. Han var opptatt av handling. Han respekterte dem som satte godhet ut i praksis. ? Vi lever i et samfunn med sutringsfrihet, sa han ofte når han snakket med folk på butikken. Selv brukte han ikke mye tid på å sutre. Han syntes livet var fantastisk. Akkurat nå gledet han seg til ferdiglagd Toro-grøt som lå og varmet seg i et vannbad.

Visst kunne han lage ribbe. Han hadde gjort det tre ganger nå før jul. Den hadde han tatt med seg da han hadde besøkt både Ola, Petter og Jørgen. Det var tre andre tømmerhoggere som bodde enda lenger inn i skogen og ikke var like flinke til å lage mat. Ingen av dem var like livsglade som Johan. De synes livet hadde vært ganske slemt mot dem og klaget veldig over ensomheten. Da var det godt at Johan tok seg tid. Han lyttet til sutringen og svarte med smilet på lur at man ikke blir lykkelig så lenge man går rundt og tror at man mangler noe. ? Vi har så mye å være glade for, sa Johan og satte tingene litt i perspektiv for de halvbitre tømmerhoggerne. Deretter dekket han bord og serverte ribbe. Etter en to, tre akevitt og noen gode historier var det bare fryd og glede i tømmerhoggerstuene.

I dag var Ola, Petter og Jørgen hos familien sine. Det var bare Johan som var helt alene på julaften.

Jo da, Johan kunne jo hatt et juletre. Han eide jo skogen rundt seg, men han hadde ikke tenkt mye på at han skulle ha et tre selv. Hver søndag i advent hadde han hatt med nabounger ut for å finne juletre til ungas julestuer. Unga var glade i Johan. Han hadde alltid tid, og han hadde med seg sekk med god mat og kakao på juletreturene. Når de hadde funnet treet og felt det, tente Johan et bål. Rundt bålet satt unga og spiste mat og drakk kakao, mens Johan fortalte historier fra da han var liten. Fire nabofamilier med unger. Et tre hver søndag i advent, men alle unga var med hver gang og Johan koste seg. I dag er trærne pyntet og lyser vakkert i julepyntede hjem. Johan titter ut av vinduet og tenker at han har en hel skog med juletrær og synes de er vakrest med snø på.

Naboene, ja, i grunnen hele bygda, er glade i Johan. Han sier aldri nei til noen som trenger hjelp. Han ser at folk trenger hjelp nesten før de ser det selv. Han kjører rundt med traktoren sin hele vinteren og brøyter snø for dem som er gamle og syke og trenger det mest. Han mener vel at de rike kontorfolka i bygda kan brøyte selv. De hadde hatt godt av den trimmen. Men når noen av dem vil betale, kan ikke Johan si nei. Han trenger pengene til kontoen sin.  Johan fikk ingen julegaver i år heller. Hele bygda vet at han ikke vil ha. Johan vil bare ha penger på kontoen. Penger som ikke er til eget bruk. Dama han en gang var sammen med, hadde dratt han med til varmere strøk i Bulgaria. Johan var ikke like glad i sola som han var i menneskene. Med stotrende engelsk hadde han blitt kjent med bulgarere og deres virkelighet. Johan var jo flink med unger og unger i Bulgaria kunne lese et varmt menneskes øyne like mye som unger i Norge. Det hadde satt Johan i kontakt med et barnehjem. Hver sommer reiste han dit med kassebilen full av ting som barnehjemmet trengte. Det gledet Johan seg like mye til som en unge til julaften. Det var derfor han ville ha penger på kontoen.

Mange i bygda hadde bedt Johan til seg på julaften, men Johan sa alltid nei takk. Julekvelden ville han ha helt for seg selv. Da var alle naboer og unger hjemme og opptatt med sitt. Akkurat i kveld var det ingen som ville banke på døra. Førjulstiden hadde vært slitsom. Det var mange som trengte litt hjelp før jul, og det hadde blitt mange kvelder på kjøkkenet med kakebaking, kurvfletting, klipping og liming av julekort og innpakning av hjemmelagde julegaver. Det hadde vært mye latter og glede på kjøkkenet til Johan. Unga elsket å være sammen med voksne som har tid.

Ute lyste stjernene og fortalte at det var en himmel der oppe. Johan sto med en vedfavn på armen og tittet opp på den største stjerna av dem alle. I hvert hus i bygda var det akkurat nå julestas og juleglede. Men Johan, som hadde ekte snødekte juletrær og en ordentlig stjerne på toppen, var kanskje nærmest jula av dem alle.

Den beste daten.

Det var bitte lille julaften, og det snødde tett.  Jeg hadde en vond klump i magen. En uro. En skuffelse. En skuffelse over den situasjonen som livet hadde satt meg i. Jula er en tid hvor følelser kommer til overflaten. Alt blir sterkere. Både det vonde og det gode. Tiden skulle være en god venn, og jeg hadde gitt den en sjanse. Hver gang jeg krabbet ut av skallet mitt og ga ny kjærlighet en mulighet, hadde jeg fått en på trynet. Jeg hadde akkurat fått en smell, og en til da jeg snudde det andre kinnet til. Inne i hjertet kjente jeg kun uro, og det syntes langt til noe som lignet på julestemning.

            Nå satt jeg der, med en vakker kvinne på den andre siden av bordet. Dette var annerledes enn de datene jeg hadde vært på i det siste. Jeg kjente meg trygg, og jeg kunne være meg selv sammen med henne. Stillheten ble aldri pinlig og ord var ikke nødvendige. «Jeg orker ikke alt», sa hun. «Kan du spise opp resten?» Hun syntes det var flaut når det ble mye igjen på tallerken. Hun spiste ikke like mye lenger.

            Hun tok meg i armen da vi forlot kafeteriaen i Bentsebrugata. To store fotavtrykk ved siden av to små ble etterlatt i nysnøen på vei mot Vogtsgate. Vi gikk sakte. Tiden var ikke viktig, og vi kjente begge på nostalgi når vi passerte kjøttforretningen Strøm-Larsen og Soria Moria på vei opp til Sandakersenteret, hvor hun bodde.

            Snøen i denne Oslo-gata skapte en stemning som minnet meg om barndommens jul. For første gang i denne førjulstiden kjente jeg et snev av julestemning. Menneskene vi møtte, bar pakker og poser og hadde målbevisste skritt. Jeg så ingen glede i øynene deres. De festet blikket lang foran seg og ville fort fram. De hadde mistet evnen til å være til stede i øyeblikket. Øyeblikket lå et par dager lenger fram.

            En guttunge som sto og tittet på et par skøyter i vinduet på Torshov Sport, var unntaket. Han bar på et tilstedeværende smil og øyne som lyste i forventning og glede. Men mora hadde ikke tid til å være til stede i hans øyeblikk og dro han videre.

 

Damen holdt meg hardt i armen, som om hun var redd for å falle. Jeg kunne ikke leie henne. Det var ikke like naturlig og det var ikke like trygt. Jeg kjente en varme i hjertet mitt. En sterk varme til denne kvinnen som hadde betydd så mye for meg. Hun hadde alltid vært der. Ingen kvinne har tålt meg like mye som henne. Jeg kom på at det var lenge siden jeg hadde fortalt om min kjærlighet. Det skulle jeg gjøre i dag.

            Vi tok heisen opp og jeg fulgte henne til døra.

            - Skal du være med inn? sa hun.

            - Ikke i dag, svarte jeg. ? Jeg har noe som må ordnes.

            - Jeg skjønner det, sa hun med mild og myk stemme.

Jeg ga henne en varm klem, tittet inn i de varme øynene og sa:

            -  Du vet at jeg er glad i deg?

            - Jeg vet det, svarte hun,  og jeg er glad i deg også. Takk for i dag, Jan, og kjør forsiktig hjem.

            - Det skal jeg, og takk selv, mor.

 



 

Dagen da drøm ble virkelighet.


 

Det er ganske spesielt å sitte med sin egen bok i hånda. Arbeidet med boka har ført til at det ikke har blitt så mange innlegg her inne. 

Nå kommer en tid hvor boka skal ut til folket. Jeg har boklanseringer i Oslo, Eidsvoll og Trysil. Dessuten vil jeg sitte på sentre både i Oslo,Jessheim og Trysil før jul. 

Det er sikkert ikke igjen mange følgere her inne på bloggen min, men jeg hadde jo det en gang. Hvis noen av dere er igjen og gjerne vil ha boka mi kan dere sende meg en melding her inne, på facebook eller på: jakvil@online.no

Om jeg selger mange bøker avhenger fullt og helt om jeg har gjort jobben bra nok. 

Takk til dere som fortsatt stikker innom her av og til. Kanskje det blir nytt liv i denne bloggen hvis jeg får en stor leserskare. 

Hvis du vil se hva folk mener om denne boka kan du gå inn på facebook: "I skyggen av stjernene - bokside" 

Vikingklapp.

Fotballspillerne fra Island har kommet hjem. De har gjort menneskene på sagaøya stolte. De kommer ikke hjem som vikingene etter å ha plyndret, voldtatt og drept. De kommer hjem som helter etter å ha prestert gode ting. Med vinnervilje og kjærlighet til landet sitt har de kjempet på en idrettsarena. Sammen med sine supportere har de spredd glede i Europa. De har ikke pepet ut andre nasjoner, men inkludert dem i sin egen legendariske, rytmiske applaus. Videoen som er lagt ut på facebook, i dag, vitner om fellesskap, stolthet og glede. Jeg kjenner at jeg ble rørt.

Akkurat som jeg ble rørt da vi sto sammen utenfor Rådhuset i Oslo og strakk våre roser til himmelen og samlet oss i kjærlighet i 2011.
Vi bærer så mye godhet i oss. Vi kjenner den også når vi rekker hender over landegrensene, fylkesgrensene, kommunegrensene og når supportere fra to ulike land eller klubber kan samles i forbrødring og respekt.

Det er slik vi vil ha det. Vi deler samme jord. Innerst inne vil vi ta vare på hverandre. Hvem har ikke kjent en tåre i øyekroken når vi er mange, holder hverandres hender og synger samme sang.

Så finnes det altså noen som ikke føler seg inkludert. Som står utenfor dette fellesskapet, kjenner på misunnelse og at de ikke blir sett. De som vil slåss, splitte oss og slippe en bombe midt i godhetens hær.

Noen kjenner berettiget på urettferdigheten. Vi deler ikke på godene slik at det rekker rundt til alle. De som sulter, fryser, blir mobbet eller lider nød vil rope høyt og bruke alle midler for å bli hørt. Derfor må vi inkludere. Mennesker som føler seg utenfor kan bli sinte, enten det er i familien, i skoleklassen, i lokalmiljøet og i verden. Vi har alle vært i og kjent på hvor vondt det er å være utenfor. Den som ikke får være med på leken.

Når islendingene klapper. Når vi løftet rosene våre mot himmelen, kjente vi på fellesskap, at vi sto samlet og at alle var med.

Ja, jeg vet hva du tenker. Hva med terrororganisasjonene. De som ikke vil være med. De som vil spre frykt, ondskap og død. Myndigheter og etterretning kjemper mot disse hver dag. Ekstremisme har eksistert i verden i alle tider. Det finnes noen som vil plassere en bombe i bursdagskaken.

Det finnes en mulighet for at også jeg kan være en av dem som bomben treffer. Terror har ikke noe ansikt og kjenner ingen landegrenser. Det er noe jeg må leve med. Akkurat som at det finnes hai i havet og farlige dyr i skogen.

Hvis jeg lar frykten ta meg, begrenser jeg min frihet. Hvis jeg høylytt roper opp om at ondskapen finnes, hjelper jeg dem å spre frykten. Hvis jeg deler ord eller lenker som viser hvordan ondskapen rammer og plasserer den i grupper av mennesker, gjør jeg det samme. Jeg ser det samme som alle de som nesten hver dag lager fiendebilder. Det finnes så mange eksempler på ondskap. Jeg kan ikke argumentere mot deg. Du vil vinne enhver diskusjon med lenkene og eksemplene dine på det finnes onde mennesker i de religiøse eller etniske gruppene du mener er våre fiender. Du vil alltid finne argumenter for at du har rett og jeg har feil.

Jeg forstår din frykt og jeg kan forstå ditt sinne. Jeg vil bare ikke dyrke det. Hvis jeg hjelper til å spre frykten vil jeg også øke splittelsen, avstanden og gi ondskapen næring. Hvem er det som vinner på det?


Jeg har bare ett liv. Da velger jeg å være så god jeg kan. Jeg vil holde flest mulig hender og klemme flest mulig mennesker. Jeg vil spre godheten både gjennom ord og handling. ? Jeg må ikke være naiv, sier du. ? Jeg må våkne, før det er for sent. Hva skal jeg gjøre da? Stå å peke på all dritten som finnes i verden sammen med deg slik at vi kan bli sinte sammen? Tro det verste om alle?

Nei, jeg er ikke sint på deg. Du som er skeptisk og kanskje både redd og sint. Vi er ikke så ulike vi to og jeg vil gjerne klemme deg også. Det er bare det at jeg liker ikke å være sint. Jeg liker ikke å være redd. I mitt bitte lille liv på jorden, vil jeg klappe med Island, løfte roser mot himmelen i felleskap for kjærligheten og få så mange venner jeg kan uansett hvor de kommer fra og hva de tror på. I alle fall så lenge de vil godt og er hyggelige å være sammen med. Det gjør ikke meg noe at de som er onde blir ensomme.

 

Avskjed.

 

Dette øyeblikket?..Dette uvirkelige øyeblikket hvor alt håp brått blir revet bort.

«-Det er ikke mer vi kan gjøre.» Ordene skjærer i deg som sløve kniver. Du trodde du var forberedt, men var det ikke. Du blir så liten og ensom. Ensom med tankene, følelsene og minnene. Vi holder hender, men våre egne tanker og følelser er ensomme i hjertet vårt. Men en ting deler vi. kjærligheten du har gitt oss og fyller oss med.

Det er tungt å si farvel. Et lite ord, men så vanskelig å si når det skal sies for en siste gang. Jorden vil bli fattigere nå. Himmelen vil bli rikere. Vi som har fått kjenne henne vil bli veldig mye fattigere.En engel vil forlate jorden.

Hun fyller ennå rommet med kjærlighet. Akkurat slik hun har fylt sitt liv med omsorg for sine medmennesker. Alle blir smittet av hennes godhet. Pleierne, medpasientene og alle hun har møtt. Hun er det snilleste menneske jeg kjenner.

Joda, jeg kan sette ting i perspektiv. Dette skjer med mennesker hver dag. Kanskje ennå mer brutalt og uforutsett. Men akkurat nå gjelder det oss. Det er vår tur nå. Vår tur til å stå i det.

Det var dette øyeblikket jeg ville si noe om. Disse timene og dagene i visshet. Og disse timene og dagene som jeg ikke kan lese om i noen dikt. Om det å holde hånda til et menneske du elsker over alt på jord og følge det fra livet og inn i evigheten.

Bare lytt. Bare vær her. Hold vår hånd slik vi holder hennes. Les disse ordene som er unnfanget i en søvnløs natt. 
Ja, vi må videre. Ja, vi skal kjenne på uendelig mye takknemlighet. Men akkurat her ved porten finnes bare øyeblikket. Et øyeblikk hvor tankene og følelsene er altoverskyggende og ensomme.

Jeg skriver ordene til deg mens jeg er i dette øyeblikket. De blir ekte og sterke da og jeg trenger å få dem ut. Jeg trenger noen som lytter. 
Jeg vet at du forstår eller vil forstå. Vi som lever lenge nok må en gang ta avskjed med noen vi er glad i.
Hun har alltid vært der. Snart ikke mer. Nå tar vi avskjed med mor.

Dette skrev jeg natt til lørdag. I dag er det fredag morgen.

Mor døde i går, torsdag 16.06.2016 kl.15.00.

Takk mor. Takk for livet ditt og den kjærlighet du ga oss. Du har vært der i hele livet vårt og strøket oss på kinnet med en varm hånd av kjærlighet. God reise videre.

Alt handler egentlig om deg.

Jeg har drevet campingplass i 7 år. Det var en fantastisk tid. Campingplassen var som et Europa i miniatyr. Dit kom det nordlendinger, trøndere, bergensere og Oslofolk. Det kom sigøynere og reisende. Svensker, tyskere, dansker, nederlendere, franskmenn, finner, nederlendere og italienere.Det kom kvinner og menn. Ensomme, familier og grupper. Det kom folk med ulik trosretning, ulik hudfarge og ulik legning. Det kom barn, voksne, gamle og unge.

Alle som jobbet på plassen møtte dem med respekt, tillit og som likeverdige mennesker. Det ble mange gode møter og varme minner. På det meste var det 120 mennesker fra 8 nasjoner som satt rundt bålet og sang de samme sangene. Mange fikk nye venner og reiste igjen gladere enn da de kom. Hvert år skrev jeg rundt 2700 håndskrevne julekort til mine gjester. De kom tilbake år etter år. Hvert år kom vi litt nærmere hverandre. Ennå er mange av dem venn med meg på facebook. En gang var det markedsundersøkelse. De ville finne ut om servicenivå og hvordan vi kunne bli bedre og snakke med gjestene om hva de så som problemer og kunne ha et forbedringspotensial. Svaret fra gjestene var: Her på denne campingplassen snakker vi med hverandre lenge før noe blir et problem. Ikke en eneste gang var det så mye bråk at vi måtte tilkalle politiet. Jeg opplevde at menneskene var gode. Møter du mennesker med respekt får du respekt tilbake. Folk flest ønsker kun et godt liv for seg og sine egne. De vil gjerne ha nye venner og får det når de blir møtt med tillit og godhet.Under 1% stakk fra regninga. Jeg kunne endret systemet og blitt mer skeptisk . Jeg gjorde ikke det. Skulle 99% av ærlige gode mennesker bli møtt med mistenksomhet og skepsis fordi 1% misbrukte tilliten de fikk? Da ville jo den ene prosenten vinne.

I dag kan jeg sitte å se på bilder, kjenne på fellesskapet og varmen. Jeg har gode minner og fortsatt tro på menneskene.

Jeg kan ikke ødelegge mitt eget liv, mitt eget humør og spre mistenksomhet fordi om det finnes 1% drittsekker i verden.

Menneskene er gode. De vil godt. Vi må stå sammen mot ondskapen. Vi må ikke lage fiendebilder som splitter gode mennesker. Vi trenger hverandre.

Jeg tror på godhet og kjærlighet og kalles naiv. Javel. La med dø med den naiviteten og leve godtroende og lykkelig fram til det.

Den som våkner sint og skeptisk kan bruke livet sitt på det. Bruke dagene til å lage fiendebilder, splid og mistenksomhet. Det kommer til å smelle. De vil kunne komme til å si at de hadde rett og at det er de naive sin skyld. De har jo advart oss.

Da får jeg spørre tilbake: Har ditt daglige sinne og ditt daglige behov for å fortelle oss andre om farene, bidratt til en bedre verden?

Hvem var det som ga ondskapen så mye næring at den kunne vokse seg stor nok til å ta godheten fra 99% av verdens befolkning?

Dette handler ikke om hvem av oss som her rett eller feil. Vi har like stor verdi som andre mennesker. Vi må bare huske på at vi også har like liten verdi som alle andre.

På Sunnås sykehus er det mennesker som har hatt hjerneslag eller vært utsatt for ulykker. De må trenes opp igjen. Noen av dem overlater til andre å bli friske. Setter sin lit til leger, pleiere og fysioterapeuter Andre tar ansvar selv og viser med handling og vilje at de vil opp å gå igjen Den siste kategorien viser mye større framgang.

Livet har gitt oss noen smeller. Noen lar seg knekke av den smellen, blir bitre og finner ingen vei videre, mens andre ser mulighetene selv i det mørkeste mørke og bruker det til å gjøre sitt liv ennå bedre. Du har din livshistorie. Jeg har min. De har like stor verdi. Spørsmålet er hvordan vi bruker den historien. Kan vi bruke den til noe? Noe positivt? Noe som kan være til glede og nytte for andre? Har vår skjebne en mening?

Hvis du tenker at det er mer synd på deg enn på andre har du allerede tapt. Sørg ferdig. Tilgi alle som har vært slemme mot deg. Forson deg med din skjebne. Bruk din livserfaring til å bli god for de som har det verre enn deg selv.

Ditt liv har mening. Finn den meninga. Der ligger det sikkert noe som gjør at du kan gjøre andre gode.  

Dette handler hverken om politikk eller religion. Det handler om deg. Det handler om dine valg. Dine prioriteringer og ditt fokus. Det handler om det som gjør deg og de rundt deg glade og til syvende og sist hvordan du vil bli husket.

Spør ikke om meningen med livet. Det er livet som spør deg: Hvilken mening ga du til ditt liv?

Godt nytt år, kjære medmenneske.

 

 

Nyttårstale.

 

 

Hvor ble tiden av? Årstallene som vi bare for kort tid siden følte var en evighet unna, kommer mot oss og hver gang kalenderen får et nytt årstall, og vi får vi en bekreftelse på hvor fort tiden går.

 

Vi mennesker er så utrolig små i et evighetsperspektiv at vi ikke bare bør tenke igjennom hva vi bruker dagen og året til, men hva vi bruker livet vårt på.

 

Jeg vil utfordre tankene dine. Jeg vil utfordre ditt fokus. Hvis du plutselig en dag kommer til porten. Den porten som fører deg ut av livet og inn i evigheten. Hva vil du tenke da? Jeg mener, hvis du snur deg, og ser på ditt eget liv. Hva var det som egentlig var viktig? Hva var det som ga mening til ditt liv? Hvilke spor har du satt? Hva slags menneske vil du bli husket som?

I dette perspektivet blir kanskje ikke alt du skaffet deg av jordisk gull så viktig. Du må vel innrømme at det var perioder av livet hvor du var svært opptatt av det. Eller kanskje du brukte mye tid på å tenke på hva du skulle ha til middag eller du brukte tid til å prate om været. Hvor mye av din begrensede tid på jorden har du brukt på å bli underholdt foran en skjerm?

 

Utdannelse og jobb er viktig. Vi kan være enige om det. Det å sette seg mål og nå dem. Men er det det du tenker på, når du står der ved porten?

 

Så ble vi kanskje ikke berømte. De fleste av oss blir ikke det. Det er ikke så farlig heller. Det er ingen statistikk som viser at berømte og rike mennesker blir lykkeligere eller bedre mennesker enn oss som bare ble middelmådige og en del av flokken. Allikevel så har vi båret på den drømmen. I ungdommen så kanskje den fylte oss. Ved porten så står vi med en sekk full av knuste drømmer.

 

Hvor vil jeg hen med alle disse spørsmålene? Jeg vil få deg til å tenke. Tankene ved porten, må du tenke nå. Du lever. Ellers kunne du ikke ha lest dette. Ditt liv går nå. Hva er ditt fokus? Hva bruker du tiden din til?

 

Er du 100 prosent deg selv? Omgir du deg med mennesker som bryr seg om deg nettopp fordi de er den du er? Eller anstrenger du deg for å tekkes andre? Kanskje du skaffer deg ting fordi andre har det? Forsaker du deg selv for å passe inn? Trenger du mennesker som mener at du må forandre deg for å være bra nok?

 

Ved porten skal du ta farvel. Vi vet ikke hva som venter på den andre siden. Da handler det om tro, men det er ingen som vet.  Så da spørs det mer hva det gjør vondt å ta farvel med. Er det pengene og tingene? Er det jobben og karrieren?  Nei, det er selvfølgelig menneskene. Din familie og menneskene du møtte underveis. Menneskene som likte deg. Menneskene som elsket deg, akkurat fordi du var den du var. Så da får du spørre deg selv hva du bruker din tid på jorden på. For når alt er over, så lever du kun videre i andres hjerter.

 

Nå går vi inn i et nytt og helt ubrukt år. Noen av oss kommer ikke fram til det neste, Så hva er dine nyttårsforsett? Slutte å røyke eller snuse? Slanke deg? Ja, helse er viktig, men jeg skulle ønske at du hadde andre forsetter også. Hvis du skal bruke bare ett eneste ord på hva som var det viktigste i ditt liv, Hva ville det ha vært? Jeg håper det er kjærlighet.

 

Kan ikke du det neste året og kanskje resten av ditt liv, bli en budbringer av kjærlighet? Kanskje du føler at du er det? Da bør du tenke igjennom følgende: Sprer du bare kjærlighet gjennom dine ord, dine ytringer og dine handlinger?  Alle menneskene på denne jorden er likeverdige. Vi kommer nakne til denne jorden og blir født av en mor som elsker oss. Vi ønsker oss kun et godt liv for oss selv og våre egne. Ondskapen og hatet er menneskeskapt. Mennesker er ikke onde fordi de kommer fra et spesielt land, haren spesiell religion eller tilhører en etnisk gruppe. Du må da være enig i det?

 

Drittsekker finnes i alle flokker. Du er ikke i en posisjon hvor du kan gjøre dem til engler, men du er i en posisjon hvor du kan sørge for at du ikke selv blir en drittsekk. Du skal være kjærlighetens budbringer i din tid på jorden. Du skal være med å farge evighets- og uendelighetsmaleriet med et rødt strøk av kjærlighet. Jeg skjønner at du er redd for ondskap. Jeg skjønner at du er redd for terror og krig. Jeg forstår at du kan være skeptisk til alt som er nytt og fremmed. Jeg vet du kan eksemplifisere for å begrunne din frykt og ditt syn. Hold allikevel fast på kjærligheten. Hold hender med alle de som bærer kjærlighet i sitt hjerte. De er i flertall i alle verdens land og i alle verdens religioner. La det være ditt våpen. Vær en lojal soldat i kjærlighetens hær og la oss velge ledere som vil godt.

 

I dine samtaler med menneskene rundt deg det neste året, så skal du ikke bruke de ordene som skaper fremmedfrykt, mistenksomhet og hat. Da løper du ondskapens ærend. Ja, ondskapen finnes. Det finnes terrorgrupper. Ja, det finnes mennesker som utnytter systemer og oppfører seg dårlig. Hvis det er ditt fokus, så ødelegger det ditt eget humør og også til menneskene rundt deg. Mennesker som du helst vil leve videre i hjertene til når du går gjennom porten.  Hver gang du snakker negativt om grupper av mennesker eller enkeltmennesker, for den saks skyld. Ja, så sprer du ikke kjærlighet.

 

Hat skaper mer hat. Frykt skaper mer frykt. Krig skaper mer krig. Hvis krig er svaret, da har vi stilt feil spørsmål. Hold fast på kjærligheten. Hatet er for stor byrde å bære.

 

Jeg vet at du eier din egen sannhet. Det er ikke sikkert den forandrer seg i sitt møte med min. Jeg ber deg allikevel tenke nøye igjennom hva du oppnår ved dine ytringer og din måte å tenke på.

 

Livet kommer i skiver av en og en dag. Dagen i dag er det vi har løfte på. Se på hver dag som din dag. En mulighet til å leve et liv slik som du skulle ønsket du hadde levd når alt går mot slutten. Kanskje du da skulle slutte å henge deg opp i bagatellene?  Kanskje du skulle slutte å bruke mentale krefter på ting du ikke får gjort noe med? All forandring starter i deg selv.

 

Hva slags forbilde er du for dine barn? Barna er framtiden. Kunnskap er viktig, men hva slags kunnskap er det som er viktigst? Tenk litt på det er du snill. Viktigere enn alle skolefag og karakterer. Viktigere enn alle tingene. Viktigere enn utseende og kropp, er hva slags mennesker vi blir.

 

Vi skal være barnas veiledere i deres livskarriere. Vi skal utdanne barn til å bli gode medmennesker. De skal bli trygge på seg selv. Kjenne at de er bra nok som de er. Ethvert barn er unikt. De er født med helt spesielle evner og forutsetninger.  Vi må lære barn forskjellen på rett og galt. Vi må sette grenser av kjærlighet, men barn skal ikke formes etter vårt bilde. Vi må hjelpe dem til å bli den beste utgaven av seg selv.

 

Forsømte barn, er et felles ansvar. Det er barn med en negativ identitet som blir vervet til ondskapens soldater. Vår flokk har ikke råd til å miste ett eneste barn. Vi trenger dem i kjærlighetens hær. Det er mange ganger lettere å oppdra et barn til å bli den beste utgaven av seg selv, enn å reparere et ødelagt barn.

 

Våre barn trenger vår tid gjennom hele livet. Mennesker, i din nærhet, trenger din tid. La det være et av dine forsett, å bruke tid på menneskene.

 

En gang blir du gammel nok til å forstå at alt du gir, kommer tilbake til deg selv. Den dagen forstår du at det du trenger er medmennesker med et stort hjerte og varme hender. Da må du selv være ett slikt menneske.

 

Ta vare på deg selv. Ta vare på helsa di. Vern om naturen og dyrene som lever der og bruk den til rekreasjon og fysisk aktivitet. Lær dine barn og barnebarn hvor fantastisk naturen er. La oss dyrke mottoet en sunn kropp i et sunt legeme og legge til at naturen er den beste og mest ekte treningsarena.

 

Gå inn i det nye året med kjærlighet i hjertet ditt, og husk at alt du sier, skriver og gjør, blir ditt ettermæle og ditt spor på jorden.

 

 

Godt nytt år!

 

 

 

 

Bygda som glemte at de hadde TV og internett.

Høyt oppe i åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl. Folk som bodde der var slik som andre folk i andre bygder. Noen var store, og noen var små; noen var flinke, og noen var late og noen likte fiskeboller bedre enn kjøttkaker, og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller.  Så de var nokså forskjellig, men når det gjaldt en ting, så var de helt like alle sammen.

De var så fæle til å glømme. Og de glømte de merkeligste ting, alle på en gang. En gang glemte de å ta på seg sko.  En annen gang hadde de glømt å spise, men denne lille bygda er nok mest kjent for den gangen de glemte at det var jul.

Jula i fjor husket de, men de glemte noe helt annet. De hadde TV, Ipone og datamaskiner, men ingen kunne huske hva de skulle brukes til.

Det ble en merkelig førjulstid. Folk begynte å høre på radio og alle følte plutselig at de hadde fått så mye tid til overs. Først så bare satt de der og så på hverandre og visste ikke helt hva de skulle si, men så begynte de å prate sammen og fant ut at folka de bodde i hus med, faktisk var ganske trivelige.

Så begynte de å gjøre ting sammen. De spilte både brettspill og kort, og siden det snart var jul så vasket de hele huset og begynte å bake sammen. De fikk så mye kaker at de gikk over til naboen og spurte om de ville ha noen også. Da oppdaget de hva naboen het og at det var trivelige folk det også. De hadde bakt andre type kaker, ja ,så bytta de da. og gikk hjem igjen blide og fornøyde og følte at de hadde fått nye venner.

Unga ble lei både baking og vasking og visste ikke annen råd enn at de måtte gå ut litt. Der fant de andre unger i samme situasjon og plutselig så lekte de sammen, hadde snøballkrig, lagde snøhytter og lekte gjemsel. Ingen av dem kunne huske at de hadde hatt det så moro.

I det hele tatt så ble det en førjulstid som var full av gode opplevelser og kjærlighet.  Folk tente stearinlys, hørte på julemusikk, skrev julekort og de voksne leste julehistorier for unga før de la seg og satte seg foran peisen etterpå og leste bøker og koste med de andre voksne i huset.  Folk besøkte hverandre oftere enn før, og de som bodde aleine følte seg plutselig veldig mye mindre aleine.

Uten netthandel så fikk nærbutikkene en økt omsetning Alt arbeid ble unnagjort fortere enn før nå som ingen var på facebook i arbeidstida. Folk prata med hverandre både på bussen, på gatene og i butikkene. Lokalavisen måtte øke opplaget og det krydde av leserinnlegg om hvor trivelig det hadde blitt i bygda.  Kreativiteten økte og det ble laget i stand en førjulsfest med lek og moro og hvor alle kunne være med. Folk tok vare på hverandre og det var en som mente at ingen i bygda skulle behøve å sitte alene på juleaften. Til og med de som bodde på sjukehjemmet og ikke hadde familie ble invitert og hentet av noen som hadde en ekstra plass rundt julebordet. 

Det var på selveste lille juleaften at ei lita jente, som bodde helt øverst oppe i bygda, gikk å tenkte og tenkte helt for seg sjøl. Hu var bare 12 år og sto midt på golvet i stua og sa til seg sjøl: - Nå er det noe vi har glømt igjen. Hun hadde ikke før sagt det, før hun fikk øye på den svarte skjermen som hang på veggen inne i stua. ? Det var noe med en skjerm.  Så kom hun på både internett, TV og alle spillene som de brukte å spille både på Iphone, playstation , nintendo wii, X-box og facebook.

Jenta kjente på en fortvilelse og løp fra hus til hus og ba alle barna om å møte på lekeplassen ved skolen.   En av de store gutta ville løpe hjem for å fortelle de voksne hva de hadde glemt og gledet seg til å spille x-box.  ? Vent!  Ropte den lille jenta og fortsatte: - Vi har vel aldri hatt det finere i denne bygda enn vi har hatt det akkurat denne førjulstida. Alle barna og ungdommene mumlet i munnen på hverandre og alle var enige; De hadde hatt det helt fantastisk. Alle hadde fått nye venner og de hadde gjort så utrolig mye morsomt sammen.

Da la de en plan: Alle barna listet seg inn i sine egne hjem og tok med seg alt som kunne minne om TV, dataspill, rutere og internett.  De lo og danset for hver skjerm som ble knust da de kastet alle tingene opp i en stor container på gjenvinningsstasjonen, som det sto: «Elektriske artikler" på».

Ennå har ingen voksne kommet på hva de har glemt. Ni måneder etter denne første desember hvor bygda glemte både TV og internett, så ble det satt rekord i antall fødsler i den lille bygda. Bygda er også den bygda i Norge, hvor det er minst skilsmisser.

Hvis du skulle forville deg langt ut i skauen, langt opp i en ås, så kan det hende du finner denne bygda. En bygd hvor folk tar vare på hverandre, er utrolig lykkelige, alle har venner og barna er ute og leker dagen lang.  Slik vil det være helt til en eller annen voksen kommer på at det er noe som heter TV og internett.

Inntil det skjer, så vil det i hvert fall være en bygd i Norge hvor barn for være barn og folk tar vare på hverandre og alle er inkludert.

 

 

Jeg skriver bok!

Jeg har noen få lesere her inne som kanskje savner flere innlegg fra meg. Hvis jeg skriver, så skriver jeg på facebook. Der har jeg også en egen gruppe som følger meg under skriveprosessen. Hvis du ønsker å lese mer av det jeg skriver eller være med i gruppa: I skyggen av stjernene - fra tanker til bok, så kan du legge meg til som venn på facebook. Jeg heter Jan Kvil. Velkommen som følger eller venn. :) 

 

Jan. 

Det er greit.

Det er greit. Alt er greit. Jeg har vendt meg til å legge meg hver kveld alene. Det går bra å våkne opp til stillheten. Jeg sier ikke lenger hei, når jeg går inn døra etter endt arbeidsdag. Jeg tenker ikke på det mer. Jeg har ingen savn etter det som en gang var. Heller ingen lengsler til noe som skal komme. Jeg endte opp alene i livet, men mangler intet.


Jeg har lært meg til å akseptere min skjebne. Alt skjer av en grunn. Jeg ble en filosof. En som observerer. En grubler og skribent. Jo, mer jeg tenker. Jo, mer jeg grubler, jo mindre skjønner jeg at jeg vet. Jeg vet bare at vi alle kan dø i morgen. Da er det fullstendig meningsløst å bruke dagen i dag til å sutre. Det handler om å akseptere det livet man får. Når en dør lukkes, så åpnes en ny. Alltid videre i nytt og spennende landskap. Jeg har vært i det livløse landskapet. Dit som solen ikke når. Hvor fuglene ikke synger og hvor det eneste som sildrer er mine egne tårer og hvor stillheten skriker sine smertefulle skrik.


Jeg fant veien ut før solen gikk ned. Nå kvitrer stillheten. Nå sildrer bekken. Nå ser jeg solnedgangen og alt er greit og til tider vakkert. Er jeg lykkelig? Ikke hele tiden naturligvis, men det finnes ennå øyeblikk som jeg skulle ønske ville vare evig. Ensomme øyeblikk, men også øyeblikk som jeg deler med mennesker som jeg er trygg på. Mennesker som ser meg, aksepterer meg og som ikke gjør meg liten.


Om noen uker er jeg 60. En mulighet til å samle menneskene man er glad i. Mennesker som ikke ble borte underveis selv om man møtes ofte eller sjelden. Jeg har ikke økonomisk mulighet til det. Det hadde vært fint. Vi kunne trengt å blåse på glørne. Fått liv i gamle vennskap og kanskje gått nye stier sammen. Hvis livet vil, så kan vi gjøre det allikevel. Mange av oss slutter å jobbe snart og vi vil få tid. Ikke bare tid til å gjøre, men også til å tenke. Hvem er det vi sitter igjen med? Hvem tålte oss gjennom livet? De vennskapene pleier jeg allerede i dag, men jeg er åpen for nye. Eller rettere sagt: Jeg har lyst til å blåse liv i gamle vennskap. Vi som gikk oss bort underveis.

 

 

Det var kanskje de jeg burde samle, sånn ved en av livets siste milepæler. De som forsvant. De som ikke likte meg så godt. De som misforsto eller avviste meg fordi jeg var klønete. De jeg har såret. De jeg har skuffet. Jeg føler at det er noen, men jeg vet det ikke. Noen ble borte uten at jeg kunne finne noen grunn. Kanskje noen har sagt at jeg har sagt??. Det kan hende jeg har sagt det også. Jeg har mange ord og det hender de kommer ut i feil rekkefølge. Når sant skal sies, så har jeg nok vært litt høy på pæra også. Det har vært perioder av livet hvor jeg har hatt høy sjølfokus, dyrket mitt ego og vært litt blind for andre menneskers tanker, følelser og behov. Tilgi meg! Jeg har aldri hatt onde intensjoner. Jeg har bare vært klønete og manglet livserfaring som har gjort meg mer ydmyk.

 

Det er vel noen som har skuffet og såret meg også. Det er greit. Du gjorde sikkert så godt du kunne i den fasen av livet du var. Dessuten er jeg ikke helt uten skyld jeg heller. Jeg kan ikke styre dine tanker, men jeg forsøker å få orden på mine egne. Da skal du vite at det er greit. Jeg bærer ikke på noe nag. Jeg har satt meg selv fri fra all bitterhet og sinne. Skuffelsen og sorgen har jeg måttet gjennomleve, og den har jeg klart å legge bak meg.

 

Jeg beveger meg nå gjennom et landskap med harmoni. Fritt for bitterhet og selvmedlidenhet. Fuglene kvitrer, bekken sildrer, solen skinner, og inne i meg selv, er det bare en stor rød, god klump av varme, takknemlighet og kjærlighet.

 

Det kan hende vår herre sitter på den andre siden med en tykk mappe som det står mitt navn på. Han vil nok riste på hodet og tvinge meg til å se ned, men jeg vet han vil smile i skjegget på slutten av mappa og si: - Det er greit. Alt ble bra. Til slutt.

 

 

Det er drittsekker i alle flokker.

Det kan hende du har et poeng. Du som nesten hver dag sprer dine bekymringer om innvandrere som kommer til vårt land, som utnytter våre velferdsordninger og driver kriminalitet. Det kan hende du har rett. Rett i at det finnes terrorister blant flyktningene og som har uredelige hensikter. Det kan til og med hende du har rett i at noen ikke har vilje til å tilpasse seg vår kultur og at de har en helt annen religion med et merkelig kvinnesyn.

Jeg skjønner at du føler deg truet. At du har et behov for å vekke oss andre, fordi vi er så naive. Du har selvfølgelig rett. Det kan bli store problemer og kaotiske tilstander hvis det kommer for mange flyktninger til Norge for fort.

Jeg kan ikke argumentere mot deg. Det finnes terrorister. Det finnes kriminelle. Det finnes mennesker som vil utnytte vårt system. Det er klart vi skal kjempe mot terrorisme, kriminalitet og trygdemisbruk. Hva er det da vi egentlig er uenige om?

Er du i stand til å se at de som ser barn som drukner og mennesker som lider nød føler et stort ønske å hjelpe? At de som vil ta i mot flyktninger og hjelpe dem, kanskje også har et poeng? De har vel også rett.

Du må vel også forstå at det er lettere å se nestekjærligheten og omsorgen hos de som skriker at vi må hjelpe enn hos den som advarer mot alle farene, viser stor skepsis og ser en potensiell terrorist i enhver flyktning.

Når det ligger et barn i havet og kjemper for sitt liv, ja så redder vi det, gjør vi ikke? Vi setter oss ikke ned på stranda og diskuterer hvorfor barnet havnet i vannet og vurderer konsekvensene ved å redde det, mens barnet kjemper en kamp og roper om hjelp.

Jeg er fortvilet og føler meg hjelpeløs. Jeg har ikke svarene. Jeg har ikke løsningene, men noe vet jeg: krig skaper krig, vold skaper vold, hat skaper hat og kjærlighet skaper kjærlighet.

Jeg velger det siste. Lille jeg kan gå ut i dagen og vise kjærlighet til menneskene jeg møter. Også de jeg ikke kjenner. Hvis jeg skal si eller skrive noe, så kan jeg gjøre det med omsorg, empati og kjærlighet. Ikke fordi jeg er naiv, men fordi jeg ikke vet om noe konstruktivt alternativ.

I 40 år har jeg jobbet med ungdom som ikke er så lette å like. Ungdom som har terrorisert skolen de har gått på og institusjonen de har bodd på. Noen ganger har de endret atferd og blitt kjærlige gode medmennesker. Det skjedde ikke fordi noen hatet dem, var redd dem, slo dem eller forlot dem. Det skjedde fordi noen så det vakre i dem, trodde på dem mot alle odds og viste dem respekt og kjærlighet. Mennesker er enkeltindivider selv om de tilhører en flokk.

I enhver flokk finnes det drittsekker. De er heldigvis i mindretall. Hvis vi gjennom fremmedfrykt og skepsis setter flokker opp mot hverandre så gir vi drittsekkene spillerom og det er de som vinner.

Så til deg som mener du har rett og tror du eier sannheten.  Jeg har hørt ditt budskap. Jeg forsøker å forstå jeg innser at du har et poeng. Allikevel forsøker jeg å moderere deg litt og ber deg se om ditt bidrag er konstruktivt. Du kaller meg naiv og jeg blir trist og fylles av oppgitthet. Jeg innser at det å tro det beste om mennesker kan være naivt. Men jeg velger det allikevel. Om kjærligheten er naiv, så er den allikevel sann.  Jeg sier ikke at du som viser din skepsis er et dårligere menneske enn meg. Jeg tror at også du bærer på godhet og empati. Jeg ber deg bare tenke over om ditt bidrag løser noen problemer eller fører til en bedre verden. For deg er din sannhet sann. Jeg dømmer deg ikke for det. Jeg ber deg bare tenke over om du gir drittsekkene næring.

Jeg alene kan ikke stoppe terror og kriminalitet. Det fyller meg med håpløshet og fortvilelse.

Jeg bare vet at jeg vil redde et menneske som kjemper for sitt liv og at jeg vil møte menneskene med kjærlighet. Jeg kan ikke annet. Jeg finner nemlig ikke noe godt alternativ. Jeg velger i all elendigheten og håpløsheten å være naiv og holde fast på at kjærlighet avler kjærlighet.

Den skeptiske har imidlertid fått meg til å forstå at man må kunne tenke med både hjerne og hjerte samtidig. Vi må iverksette forebyggende tiltak mot kriminalitet, terror, krig og nød.

Mitt håp er at den skeptiske innser at det ikke finnes flere drittsekker i den ene flokken enn den andre og at vi som vil godt, må stå sammen mot ondskapen.

Så må vi da kunne være enige om at vi faktisk redder et menneske som ligger i havet og kjemper for sitt liv. Uansett hvor det mennesket kommer fra. 

Jeg hører du sier: Men?? Det er ikke noe, men?.. Det er et faktum at vi får mer av den atferden vi fokuserer på. Så spørsmålet er bare hva som er ditt fokus.

Far.

Jeg har skrevet mye om mor. Mindre om min far. Jeg tenker imidlertid mye på han. Spesielt nå om dagen. Hvis jeg blir like gammel som han ble, så har jeg 4 måneder igjen å leve. Jeg trøster meg med at jeg ikke har de samme symptomene.

Pappa var en klok mann og på mange måter min beste venn. Vi fisket sammen, så på fotball sammen og vi likte lek og spill. Pappa var ikke den som ga meg penger eller godteri i tide og utide, men han sto der som en trygg bauta i mine små livskriser, som da bilen røyk eller da jeg ble skilt. Han var toastmaster, vitseforteller og sang gamle viser, mens han spilte gitar. Et midtpunkt i alle sammenhenger og en kar som var lett å like. Han var også tilstede på hver eneste bandykamp jeg spilte.

Pappas død gjorde meg voksen. Jeg lærte at ingen har noe løfte på morgendagen. - Bare vent til jeg blir pensjonist, sa han, - Da skal vi fiske. Da skal vi reise. Da skal vi kose oss. Pappa ble aldri pensjonist.

I 30 år har han levd videre i meg. Han har vært med meg hver gang jeg har fanget en storfisk, når jeg har scoret et mål eller fått til en redning. Han har vært med meg når Norge har gjort det bra på idrettsbanen og ikke minst når jeg fikk mitt andre barn og mine tre barnebarn etter det. Stadig tar jeg meg selv i å sitte i bilen og prate med pappa. Jeg forteller om hva ting koster i dag og om mine oppturer. Jeg vil så gjerne at han skal være stolt av meg, så mine nedturer holder jeg for meg selv.

Nå tenker jeg på hvor meningsløst det ville kjennes om jeg fikk beskjed om at jeg skulle dø nå. Mer enn noen gang så tenker jeg på hva han følte og tenkte den siste tiden. Jeg så min far gråte for første gang en uke før han døde, da han stotret fram at jeg måtte ta vare på mor.

Det er som regel en mening i det meningsløse. Fars tidlige bortgang lærte meg mye om livet og har spilt en viktig rolle i å forme meg til det mennesket jeg har blitt. I 30 år har jeg levd med et savn. Nå kjenner jeg et ansvar for å ta vare på meg selv, trene jevnlig og bidra til at mine barn ikke skal kjenne på samme savnet og ikke minst at jeg vil bidra til at jeg skal kunne være en del av mine barnebarns barndomsminner.

Jeg blir 60 nå. Far skulle vært 90. Da far døde så fortalte jeg mine elever (8 barnevernungdom) om den siste tiden.Om min sorg og mine savn. - Du er heldig, utbrøt en av de tøffeste gutta. - Heldig? sa jeg. Min far har akkurat gått bort?. Da sier denne gutten noe som jeg har tenkt mye på. - Jeg blir bare misunnelig jeg, sier han og fortsetter - Når jeg hører hvor mye fint du og faren din hadde sammen. Jeg har aldri hatt noen far jeg.

Akkurat det bør vi tenke på alle vi som har mistet noen underveis. Vi har hatt noe sammen med noen. Noe vakkert. Noe fint, og det må vi være takknemlige for. Vi må lære oss til å elske vår skjebne og at det ligger mye lærdom og dyrekjøpt livserfaring i de bratteste motbakkene.

Vi bærer alle på en historie. Livet har gitt oss noen stygge ørefiker. Vi må ta oss tid til å sørge, men vi må ikke være så lenge i offerrollen og selvmedlidenhetens boble, at det blir vår identitet.

Vi må alltid videre. Livet går nå. Spørsmålet er hvordan vi klarer å gå videre med vår historie. Hvordan vi klarer å bruke den til og kanskje bli en bedre venn og et bedre medmenneske. Vi kan ikke hjelpe noen med å sørge. Vi kan hjelpe hverandre med å leve.

Noen ganger så tenker jeg at far har lært meg alt jeg kan. Om det som er viktig i livet. Jeg er han evig takknemlig, og han vil leve i mitt hjerte, så lenge det er pust i meg. Og jeg har planer om 30 år til. Minst. For sikkerhets skyld, så lever jeg veldig. Nå. Jeg utsetter intet.

Sannheten ligger mellom alle sannheter.

Jeg kjører bil på en annen måte nå. Svært annerledes enn når jeg var 20. Det skyldes ikke det faktum at jeg har blitt eldre. Det skyldes at jeg har gjort meg noen erfaringer. Jeg har lært litt om fart, bremselengder og hvordan en bil oppfører seg på våt og glatt veibane. Jeg lærte det ikke fordi noen fortalte meg det. Jeg måtte erfare det sjøl. En erfaring som kunne kostet meg livet. Det var svært små marginer og jeg hadde dem på min side. Mitt overmot, mine feilvurderinger kunne forandret alt. Alt for mange unge mennesker er ikke like heldige.


Vi som har levd en stund, har lett for å mene noe, Spesielt om ungdommen. Vi blir ofte avfeid med at vi mener at alt var bedre før. At vi er kuer som har glemt at vi en gang var kalv.


Kanskje vi burde tenke mer på at, vi som er godt voksne, sitter på en livserfaring og en klokskap som vi ikke hadde for 30 år siden? Kanskje det ikke handler om at vi har blitt noen gamle grinebitere, men at det ligger velment omsorg i våre ord?


Kanskje vi burde lyttet mer til de eldre og spurt dem oftere om råd når vi møter en av livets motbakker? Kunnskap er ferskvare, men livserfaring bare modnes og blir sannere.


Vi over 55 er ikke så attraktive på arbeidsmarkedet. Vi er nok ikke så oppdatert på ny teknologi og vårt tempo er kanskje ikke like stort som før. Da hjelper det kanskje lite at vi har god arbeidsmoral og er svært pliktoppfyllende. Hvem ville gå til en tannlege hvor det står på døra at her borer vi som for 50 år siden?


Jeg har blitt beskyldt for å fokusere for lite på de som lykkes. At det faktisk er noen som har jobbet hardt, fått gode karakterer, skapt noe, og blitt rike. Jeg tenker vel at dette er mennesker som ikke trenger min stemme. De har et stort nettverk og skoler og bedrifter er godt tilpasset de flinkeste.


Så kan man jo diskutere hva det vil si å lykkes. Hva slags kunnskap er viktig? Ensidig fokus på faglig teoretisk kunnskap gjør ikke nødvendigvis ungdom til gode mennesker. Vi trenger trygge unge som har gode holdninger, bryr seg om andre enn seg selv, kan ta kloke valg og kanskje viktigst av alt; bli gode foreldre.


Det er veldig mye vanskeligere å reparere et ødelagt menneske enn å bygge opp ungdom til å bli et harmonisk og godt medmenneske.


Jeg velger altså å være en stemme for de som ikke framstår som vellykkede. Jeg vil gi dem tro på seg selv. Tro på at de duger. At de har en stor verdi selv om de ikke får de beste karakterene, de beste jobbene og applausen fra samfunnet.


På den annen side er jeg mer enn middels interessert i de som lykkes. De som lykkes mot alle odds. Mennesker som hadde et svært dårlig utgangspunkt, men som klarer seg godt allikevel. Jeg vil svært gjerne vite hvilke faktorer som spilte inn i snuoperasjonen og som fikk en ødelagt sjel til å bli hel. Her ligger det mye visdom.


Årlig deles det ut millioner av kroner til gründere og nyetablerere. Kanskje vi som samfunn burde ha fokus på de som over tid har vist at de får det til? At politikere og banker spør dem hvordan de kan hjelpe dem å bli ennå bedre? Kanskje vi burde forske i hvilke faktorer som gjorde at de ble så gode?


Dagens ungdom er ikke verre enn ungdom var før. Jeg vil ikke være noen grinebiter som har glemt at jeg selv var ung. Jeg stiller bare noen enkle spørsmål utfra min livserfaring og gjennom å ha arbeidet med ungdom i 40 år. Hva slags kunnskap er viktig kunnskap? Hva er et godt resultat etter 13 års skolegang Hva er viktigst? Hva slags karakterer vi fikk, eller hva slags mennesker vi har blitt?


Heier jeg ikke på de som lykkes? Det er nettopp det jeg gjør. Jeg vil ha et samfunn som skaper flere vinnere. De som taper, koster samfunnet dyrt.


Hvis samfunnets mål er å skape "gagnlege" mennesker. Mennesker som er engasjerte, bryr seg om andre enn seg selv, kjenner på egenverdi, er trygge, tar kloke valg, kan disponere penger og bli gode forbilder og foreldre. Ja, så vil kanskje langt flere lykkes enn om vi har for stort fokus på karakterer og materielle verdier.


Kanskje vi har feil fokus? Vi har så lett for å se alt det som ikke fungerer. Jeg traff en gjeng med ungdommer på 17, 18 år i går, som var på vei opp en fjellovergang på sykkel. Jeg tenker at jeg hadde lyst til å snakke med de ungdommene. Hvilke faktorer hadde spilt inn for at de på eget initiativ valgte å bruke feriedagene på en slik måte i stedet for å sitte hjemme bak en I-phad? Noen sykehjem og sykehus fungerer svært godt. Hva har de gjort som får det til? Det finnes eksempler på vellykket integrering. Hvordan fikk de til det?


Hva vet jeg? Ingenting! Jeg er bare en gammel gubbe som har gått ut på dato. Jeg er allikevel fortsatt undrende og jeg stiller helt andre spørsmål nå enn jeg gjorde da jeg var 20. Det påfallende er at jeg er langt mer usikker på alt. Jeg er ikke like bastant i mine meninger. Jeg er mer opptatt av å finne ut hva som er rett, enn hvem som har rett. Jeg har ikke lenger noen politisk partitilhørighet. Jeg har forstått at sannheten ligger et sted mellom alle sannheter.



 

Dans med meg på sykehjemmet.

Når rullatoren stå ved min seng på sykehjemmet vil jeg ha mine egne bilder på veggen. De små tingene som har sjel og som har fulgt meg hele livet må få plass på hyller, vegger og bord. Jeg vil ha blomster i vinduskarmen og en veranda hvor jeg kan kjenne sønnavinden som kysser mine føtter. På bordet mitt så skal det ligge et album. Et album med bilder fra hele mitt liv. Da kan pleierne se hvem jeg er og vi vil alltid ha noe å prate om.

Jeg vil ha pc så jeg kan være på facebook, cd- spiller og TV. Så vil jeg ha innflytelse på hva jeg vil ha til middag og gjerne ha et glass rødvin eller en kald pils. Kanskje vi kan gå ut i hagen å grille en gang i mellom. 
Jeg vil at noen skal gå en tur med meg hver dag, slik at jeg kan se menneskene og livet som pulserer der ute.

Hvis jeg ikke kan skrive mer så vil jeg at noen vil lytte til og skrive ned min historie. De kan lese den høyt slik at de andre beboerne kan høre, og at jeg kan lytte til deres. Slik kan vi kjenne på et fellesskap og en verdi. Kanskje vi kan spille kort sammen, sjakk eller PlayStation hvis vi orker.

Vekk meg med kaffe om morgenen, og se til meg når jeg sier god natt. Hold meg i hånda når jeg er redd og tørk mine tårer når jeg har det vondt. Vis meg respekt kjære pleier. Jeg er ikke bare en gammel sliten gubbe. I meg lever en liten gutt, en far, en mann et menneske som har levd sitt liv og bidratt i samfunnet.

Stiller jeg for store krav? Dette er ting som mennesker stort sett tar som en selvfølge når de er midt i livet. Kanskje vi aldri har fortjent eller trengt denne omsorgen mer.

Som mennesker er vi likeverdige. Vi kom nakne inn og vi går nakne ut. Alle mennesker som lever så lenge at de trenger litt ekstra hjelp mot slutten av livet, fortjener dette. Alle sykehjem i hele verden burde være det sånn. 
Det må ikke være slik at bare de som har penger kan kjøpe seg en verdig sykehjemsplass. Spesielt politikere burde være garantert plass på et kommunalt sykehjem. Da ville de kanskje gjort noe med dette mens de ennå var unge og hadde makt.

Vi andre! Vi andre må gi de gamle en røst, mens vi ennå har den. Det gjelder forresten alle andre svake grupper. Penger er makt. Hvem er det som flyr i korridorene på Stortinget og påvirker politikerne? Ikke de gamle. Ikke de syke. Ikke de som sliter og ikke du og ikke jeg. Vi er bare noe verdt hvert 4. år. Da snakker de med oss på gata og lover ting de ikke har tenkt til å holde. Vår stemme gir dem makt. Makt til å realisere seg selv og komme i posisjoner. 
Hvor er min helt? Hvor er politikeren som tenker med hjerne og hjerte? En med engasjement og ekte vilje til å kjempe for rettferdighet og tale de svakes sak. Det er lett å glemme hvor man kommer fra, når man får plass ved kongens bord.

 

Osloferie.

Til tross for ferie, så våknet jeg 06. Når jeg drikker øl på byen så spør de om jeg vil ha 06. Da svarer jeg at det er det jeg er vant til og at det som regel er slik det blir. 06, altså. 
Så spør kelneren om jeg skal sitte ute eller inne å spise. Da svarer jeg alltid at jeg skal sitte inne, fordi jeg har hørt at det er så dyrt å spise ute. 
Bylivet har lært meg at det er feil svar. Det er dyrere å spise inne. 
- Ta med eller spise her, sier de. Da skal du svare: - Ta med. 
Hvis ikke så legger de på prisen. Spesielt på Burger King eller på et av byens bakerier. 
Så jeg svarer automatisk: Ta med. Det førte til at, jeg her om dagen, satt i en park med en hvit pappeske og forsøkte å spise et stort stykke marsipankake med valnøtt krem, uten hverken skje eller gaffel. Da var det ikke så mye billigere lenger. Jeg måtte kjøpe en pakke med våtservietter på Spar i tillegg.

Vi finner oss i alt i dette landet. Vi bare godtar og vi betaler. Nå betaler vi regningene våre selv, og selv om vi gjør det, på for banken på enkleste måte, ja så får vi et gebyr på kr. 35. Servicen blir dårligere og prisene stiger.
På utestedene tar de det som en selvfølge at vi skal betale mer enn ting koster. 06 koster kr. 93,- . Hvorfor kan jeg ikke bare få betale det da? I det du stikker inn kortet, så må du selv justere beløpet. Totalpris, står det. Indirekte sier de: "Det koster 93, men vi regner med at du betaler 100,- 
Jeg kjøpte en baguett i en disk på Storo kjøpesenter. Det vil si; en halv baguett, som de var så snille å dele for meg, ha smør på og legge inn to skiver med skinke og to skiver ost. Tenkte det var bedre enn sunnere enn pølse og lompe når jeg var små sulten. Pris:96 kroner!

Jeg liker ikke å tenke på penger når jeg har ferie. Da skal jeg kose meg. Jeg tenker at i år så tar jeg ferien i Oslo, og at jeg da sparer penger på å ikke reise til Syden. 
Jeg er ikke like sikker på det lenger. Når jeg har kjøpt trikkebillett, spist en baguett, en softis og en øl på veien, ja, så har jeg brukt 50 Euro før jeg har satt meg ned ved et restaurantbord for å spise. Og spiser jeg et måltid, som jeg gjør i sydligere strøk, med tilhørende rødvin, ja så koster det like mye som en restplass til Syden.

Her om dagen var jeg i Frognerparken. Da måtte jeg tisse, og siden jeg ikke ville lure meg bak et tre, så gikk jeg på toalettet på restauranten jeg satt og drakk øl. Der satt det en med kortautomat og jeg måtte dra kortet og betale 15 kroner for å tisse! Forsyne meg måtte jeg ikke skrive inn totalpris der også!

100 kroner for å få ølen inn og 20 kroner for å få den ut igjen. Jeg burde fått 50 kroner i pant for hver halvliter som kom ut.

Jeg er alene og jeg klarer meg. Jeg kan vurdere hva jeg bruker penger på.

Mine tanker går til barnefamilier som skal på "Tusenkronerfryd", Hunderfossen, eller i dyreparken. De som skal kjøre bil gjennom Norge, med bensin til snart 17 kroner literen og betale bompenger underveis.

Nå skal jeg ut å gå en lang tur. Det koster heldigvis ikke mer enn slitasjen på skosåla. Foreløpig.

 

Barn trenger også respekt.

Vis barna respekt!

Det er lett å gjenta det noen har sagt før. Det kan være lurt å vente med å mene noe til man ser hvem som får applaus.

Det er imidlertid en mye større prestasjon og tenke en helt ny tanke. En tanke som kan være en spire til positiv forandring. Den forandringen må starte i deg selv, før den kan vokse seg fram i andre. Til slutt kan din nyfødte tanke, være med å forandre et samfunn eller en verden. Er det ikke fantastisk å tenke på? At en tanke i et enkelt lite menneske kan forandre verden. Ikke? Alt som har skjedd i historien på godt og vondt, startet akkurat slik.

Når det er helt stille rundt deg, forsøk da og tenk en helt ny tanke. Vi trenger det. Alt for mye har blitt til, uten at vi har tenkt på hvorfor. Noe ble til i en annen tid, og forblir slik, fordi vi ikke tenker nytt.

Er du glad i barna eller barnebarna dine? -Et dumt spørsmål, sier du. Selvfølgelig er du det. Da vil jeg bare be deg tenke igjennom at det er IKKE et grunnleggende behov hos barn å være sammen med voksne som drikker i ferien, blir annerledes og litt ugjenkjennelige.

Hvis vi er glade i våre barn, så bør vi være sammen med barna våre på barnas premisser. Gi deg selv rom til å være deg selv hvor du kan tilfredsstille dine egne behov. Det er ikke noe galt i det. Bare vær bevisst på når du gjør det.

Det er så godt med ferie. Senke skuldrene og pleie bare seg selv. Det er også fint å være sammen med barn på barns premisser. Det å være tilstede og bli en del av deres verden, tanker og fantasier.

Jeg moraliserer ikke. Jeg bare ber deg være bevisst på når du gjør hva. Hvilken rolle du har i øyeblikket.

Er du mor, far eller besteforelder? Eller har du kvalitets tid for deg selv og dyrker dine egne behov?

Jeg sier bare at du skal gjøre en ting av gangen og ikke begge tingene på en gang. Hvis du er bevisst dette, så tror jeg du får større utbytte av begge deler.

I alle fall vil barna få større utbytte av deg hvis dere er sammen i samme øyeblikk som to likeverdige mennesker. Hvordan kan vi lære barn respekt, hvis vi ikke viser dem respekt.

 

Samlivskrise! Trenger råd.

I dag har jeg bodd sammen med meg selv i 6 år. Det betraktes visst ikke som noen kunst. Hvis du derimot bor sammen med noen så markeres både bryllupsdager og dagen man traff hverandre. Det kan virke som om det er en større prestasjon å leve sammen med noen, enn bare med seg selv.

6 år, uten å gå inn i et langvarig forhold er ingen dårlig prestasjon det heller. Jeg innrømmer at det til tider er slitsomt. Ofte klarer jeg ikke å bli enig med meg selv om hva jeg skal finne på og ender opp med å gjøre ingenting. Det samme gjelder alt det fornuftige og praktiske som skulle vært gjort. Utsetter man det lenge nok så vokser rotet og blir til slutt uoverkommelig. Nei, jeg er ikke lett å leve med. Bare det å finne ut hva jeg skal ha til middag, kan føre til heftige diskusjoner.

Ved flere anledninger har krangelen blitt så alvorlig at jeg ikke har snakket med meg selv på flere dager. I går nektet jeg å ligge inntil meg selv og måtte gå å legge meg på sofaen i stua. Jeg har nå vært inne på soverommet tre ganger og håpet på forsonings-sex, men jeg har avvist meg selv alle gangene.

Nå er det ikke mye til stemning i heimen og jeg vurderer å søke råd hos en samlivs-ekspert. Jeg har til og med skaffet separasjonspapirer, men nekter å skrive under.

Det er ikke så rart når jeg tenker på alle de praktiske tingene som må ordnes. Hvem skal ha hva? Dessuten har jeg ikke råd til å skaffe meg en bolig til.

Så da blir det til at man holder ut. Jeg tenkte kanskje at en ferietur kunne gjøre susen. Lange gode måltider hvor jeg ser meg selv i øynene og flørter over og under bordet. Bade naken i Middelhavet og se på en vakker solnedgang. Nå har jeg diskutert dette i 14 dager, uten å finne ut hvor jeg skal dra.

Så da sitter jeg her da. Med sju uker ferie foran meg. Feriepengene er på konto og mulighetene er mange. Det hjelper lite når stemningen er så anspent som den er. Det er ikke lett å leve med en egoist som gjør akkurat som han vil. Nå har han gjort det i 6 år og det nærmer seg et metningspunkt.

Nå søker jeg råd i det offentlige rom. Hva kan jeg gjøre for at jeg skal bli venn med meg selv igjen? Kjøpe blomster? Be meg på middag? Rydde og vaske huset til jeg kommer hjem?

Sofaen er ikke god å ligge på.

Hilsen fortvilet. 

St. Hans.

St, Hansaften. I dag vil alle menneskene i Norge ut med båtene sine, lage bål på en holme og spise god mat sammen med et to-sifferet antall venner. Trekkspill og måkeskrik i hver en vik. Her sitter jeg helt alene og har bare facebook å snakke med, mens dansen går på Sunnanø og Måkeskjær. Jeg har ikke en robåt en gang, og ikke en gang råd til en båtplass. Når jeg tenker meg om så har jeg ikke en gang sko til å danse med på brygga. Det er vel i grunnen så ille at jeg ikke har sangstemme en gang.

Hvis man er alene eller kanskje har dårlig råd så kan man lett gå inn i offerrollen ved hver eneste høytid hele året. Da fokuserer man på at alle andre har det så mye bedre enn seg selv og velger å tro at man er helt alene om å være ensom og at man omtrent er den fattigste i dette landet. Man blir misunnelig når man ser alle de som er ute å reiser, de som har fine biler og bor i store fine hus.

Ordet «misunne» er et stygt ord. Det vil si at man ikke unner andre noe. Det er en stygg tanke og den tanken setter deg selv i et dårlig humør. Det er ikke mer synd på deg enn på andre. Gled deg med alle de som reiser og gir uttrykk for at de gleder seg til noe. Vær din egen lykkes smed. Du har det mye bedre enn du tror og slutt å sammenligne deg med alle de som du tror har det så bra. De som sitter på de fineste restaurantene, har de største husene og fineste bilene og båtene. De kan også være svært ensomme bak fasaden, tar alt de eier som en selvfølge og deres lykkefølelse kan ligge langt under din egen.

Du vet inderlig godt at de fineste tingene i livet ikke koster penger. Livet består av valg og det er meget mulig at du kan gjøre noe med din egen økonomiske situasjon hvis du tar de rette valgene. Særlig hvis ditt mål her i livet er å bli rik. Jeg vil heller dyrke vennskap. Jeg vil så kjærlighet der kjærlighet ikke finnes. Da har man noe å høste i de tider av livet hvor man trenger det.

Jeg kjenner folk med båt, Jeg kunne pratet meg inn i det gode selskap, vært med på bryggedans sammen med mennesker jeg egentlig ikke hverken liker eller kjenner så godt.

Jeg ville nok heller velge å sitte ved et fiskevann, med en venn som kjenner meg på godt og vondt, drukket kaffe fra termos, sett solnedgangen og vært tilstede med hele meg i den lyseste sommernatta på hele året.

Jeg er i grunnen så trygg nå, at jeg kan gjøre det helt alene. Jeg har visshet om at jeg har venner. Jeg har en god og omsorgsfull familie. Jeg mangler intet. Jeg misunner ingen. Jeg lager meg min egen dag og velger selv om jeg vil være alene eller sammen med noen. Jeg velger å være sammen med de som ikke er større enn seg selv. De som ikke dømmer andre. Ekte mennesker som det er godt å være sammen med.

Lag deg nok en god dag. Tenk over alt du har å være glad for. Skulle du ønsket deg en annen St, Hansaften enn du klarer å få til i dag, ja så lag deg en plan, forfølg en drøm og jeg sikker på at du klarer å lage deg det neste år.

Men som jeg skriver nesten hver dag; Livet går nå! Dagen i dag er en fantastisk dag å ha det bra på. Hvis du ikke er fornøyd med det livet du lever så må du finne deg et mål og gå mot det målet.

Hvis du derimot ser at du har det bra som du har det, ja så kan du tenke som Ole Brum. - "Hvor skal vi hen i dag, Ole Brum", sa Nasse Nøff. -"Ingen steder", svarte Ole Brum. Så gikk de videre.

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Danic

Danic

61, Oslo

Jeg er glad i og skrive og noen ganger så danser ordene med meg. Jeg prøver å bruke dem til å sette ord på det fler enn jeg går å kjenner på. De som leser alle blogginnleggene vil også se at jeg forteller en historie. Jeg er fornøyd når jeg når inn til deg på en slik måte at du gleder deg til neste blogginnlegg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits